Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

FAKSIMILE FRA AFTENPOSTEN

Norstats måling for Aftenposten og NRK 12. august 2020:

Når meningsmålinger blir litt meningsløse

Tabellen under viser utfallet av Norstats meningsmåling for Aftenposten og NRK 12/8-20. Målingen skiller seg ikke særlig ut fra andre målinger, den brukes kun som et eksempel.

Tallet øverst i kolonne A viser hvor mange som  responderte: 690 personer totalt. Ofte blir cirka 1000 mennesker oppringt, og det er ikke uvanlig at cirka 70% svarer. I kolonne B ser du hvor mange av de som ble spurt som ville stemt  på de ulike partiene om det var stortingsvalg i dag.  Kolonne D viser at hvor mange mandater hver av partiene tapte eller tjente på valglovens skjevheter. Glem sperregrense og styringstillegg, glemhvem som får statsministeren og hvem som sitter i regjeringen: det er fordelingen av mandater til partiene som er det viktigste elementet i et hvert valg. Og her ser vi, som forventet og atter en gang, at totaljusteringen virker meningsløs. Med klart overtak viser tallene at velgerne mener at den rødgrønne siden skal styre landet: de fem rødgrønne ville fått klart  flest mandater både i kolonnene (G og H) som viser hvor mange mandater hvert av partiene ville fått om dette hadde vært et valg – og i kolonnene (I og J) som viser hva resultatet ville blitt med proporsjonal mandatfordeling,

Hadde dette vært et valg, ville KrF kommet over sperregrensen, mens Rødt ville kommet under den.  KrF ville fått 7 mandater, og Rødt ville fått 2. Det er her kolonne E blir viktig: her viser vi hva resultatet ville ha blitt om bare en av de spurte svarte Venstre i stedet for KrF. Dette viser i praksis hva som vil kunne skje om bare noen få velgere stemmer litt annerledes  enn de de hadde tenkt. Resultat blir da at KrF havner under sperregrensen, med det dramatiske resultat at de ville miste mange mandater.

Tilsvarende viser vi hva som hadde skjedd dersom to av de som svarte Ap ville gått for Rødt i stedet. Da ville Rødt ha kommet over sperregrensen, og vunnet mange mandater. Med andre ord: det er lite som skal til for å forårsake store endringer i mandatfordelingen – vel å merke, med det valgsystemet vi bruker i dag. De røde tallene i tabellen viser hvordan KrF og R ville kommet ut av de to ulike scenarioene: de ville bytte plass rent sperregrense-messig.

Tabellen viser også at det er ganske tilfeldig hvordan mandatfordelingen blir i undersøkelser med så få deltakere. En enkelt undersøkelse, basert på så små tall, gir rett og slett ikke grunnlag for å konkludere med noe som helst

Tabellen viser også at om man ser på hvor mange mandater hvert av partiene burde ha fått – og ville ha fått, om alle hadde hatt lik og reell stemmerett – ville det ikke skje stort med mandatfordelingen til KrF og R.

I målingene vi har sett i lang tid nå, har de fem rødgrønne partiene stort overtak over de blå, men det er ikke sikkert situasjonen er den samme ved neste/kommende valg. Om fløyen står omtrent like sterkt, kan noen svært få variasjoner i stemme-fordelingen føre til massive endringer i politikken – dette er en av største svakhetene med den norske valgloven. Det som skjer i eksempelet i kolonne E, den som viser at svært lite skal til for å vippe KrF under sperregrense og vippe R over sperregrensen, er nok til å velte en regjering.

     Tabellen viser at...

• KrF ville havnet under sperregrensen dersom en av deltagerne i spørreundersøkelsen ville svart  V i stedet for KrF. Oversatt til faktiske valg: det samme kan skje selv om kun svært få velgere om betsemmer seg i siste liten, med stor endring av mandatfordelingen som resultat.

• Rødt hadde havnet over sperregrensen selv om are 2 av de spurte hadde svart at de ville stemme Rødt i stedet for Ap. Det samme vil kunne skje i faktiske valg dersom bare noen få velgere endrer parti-preferanse

• Vinnerfløyen fikk ett mandat for lite. Dette ville ikke skjedd om alle hadde hatt lik stemmerett.

• Taperfløyen fikk ett mandat for mye – ditto.

• Ap og Sp fikk totalt 3 mandater for mye sammenlignet med en situasjon hvor alle har lik/reell stemmerett

• MdG og R, som støttet den vinnende fløy, tapte 7 mandater, mens H og FrP, som ikke ville endt i regjering eller med stortingsflertall,  fikk totalt 4 ekstramandater av valgloven/totaljusteringen.

• Siden både KrF og R var rett i nærheten av sperregrensa, kunne et lignende neste-valg med bare noen få stemmer mindre/mer til disse to partiene, ført til en helt annen stortings-sammensetning. Om det ikke hadde vært for det store forspranget til de fem rødgrønne partiene, kunne svært få stemmer ikke bare ført til feil regjering, men en feil regjering med stort mandatovertak over den fløyen som fikk flest stemmer (slik vi har hatt det siden 2017).

• At Ap, Sp og KrF får 7 mandater for mye, mens MDG/R før 7 mandater for lite, har ikke noe med styringsdyktighet eller fragmentering å gjøre, men om en diskriminering av politiske minoriteter som fører til en høyredreining. Med en lineær valgordning ville ikke dette ha skjedd. Med en lineær valgordning vil heller aldri feil fløy kunne vinne valget.

Neste tabell trenger en liten forklaring. Dette med real-prosent kan egentlig ignoreres; begrepet viser til en prosent-beregningen som kun tar utgangspunkt i de partiene som faktisk får inn mandater.  Dette er noe vi skal komme tilbake til, men kort fortalt: om man beregner mandatfordelingen og tar med alle stemmene til de som ikke får mandater, vil hvert av partiene få en lavere prosentsats enn om man kun tar med de relevante  partiene. Om man ikke benytter det som her kalles 'realprosent', vil et parti kunne havne under sperregrensen selv om det har fått mer en 4% av alle relevante stemmer. Dette har skjedd med Venstre.

Ordet 'variant'  i denne tabellen viser til den kolonnen i forrige tabell som viste hva som ville skje om noen få velgere stemte litt annerledes. Med dagens valgordning ville noen få stemmer føre til at mange mandater røk inn eller ut av Stortinget, siden valgloven tross alt er en drama queen.

Med en god valgordning, en som fokuserer på stabilitet og forutsigbarhet, vil noen få stemmer aldri føre til dramatiske endringer. Det vil alltid være sånn at en enkelt stemme kan føre til at ett mandat ryker inn (og dermed ryker et annet mandat ut), men det bør ikke bli mer dramatisk enn det – og vil det heller ikke, om alle får lik stemmerett.

Dette vises i kolonnene 4, 5, 6 og 7. Enten vi tar utgangspunkt i dagens spørre-undersøkelse, eller de imaginære varianten hvor noen få stemte bare litt annerledes, ville fordelingen mellom fløyene bli den samme: 92/77. Det vil allikevel blir noen små endringer. Merk at tabell nr. 2 ikke viser hvordan dagens ordning kommer ut mot en bedre ordning – den viser hva som vil skje, med en god valgordning, dersom det blir noen små endringer i stemmegivningen. Siden begge løsningene er proporsjonale, vil utfallet bli slik at men det er ikke fordi ordningen er urettferdig – det er fordi de reflekter de nye prosenttallene vi får som et resultat av litt annerledes stemming.  Ap ville ikke tapt mandater selv om noe få lot være å stemme Ap, siden de var godt over det stemmetallet de måtte ha for å få 42 mandater. Rødt ville ha vunnet ett mandat om noen få ekstrastemmer, fordi de allerede var ganske nå å vinne et mandat til. H ville ha tapt et mandat mens Frp hadde vunnet et i denne situasjonen, fordi en liten endring var det som skulle til for ar de skulle vinne/miste et mandat.  KrF fikk en del ekstrastemmer i vår imaginære variant, men ikke nok til å skaffe dem et mandat til.  Med andre ord: små endringer fører til resultater som fortsatt er i samsvar med folkeviljen; med det antall stemmer hvert av partiene fikk.