Ap vil at "alle skal med", men dette gjelder foreløpig ikke ved stortingsvalg
Arbeiderpartiet hadde nestlederen i valglovutvalget. Knut Storberget hevder at velgerne til Norges mest overrepresenterte parti føler at de sliter med å få igjen for sin stemme
Storberget sier han vil ha en sperregrense på 5%. Vi tror han snakker usant.
Vi har tidligere stilt spørsmål ved sammensetningen av valglovutvalget. Utvalget bærer preg av at man har funnet representanter for småpartiene som forsvarer sperregrensen – selv om sperregrensen holder dem ute av det politiske landskapet. Disse representantene skiller seg ut ved at de, i motsetning til mange i moderpartiet, *ikke* er opptatt av å senke sperregrensen. Venstres representant mener eksempelvis at 3% er en god sperregrense, men partiet har gjentatte ganger ligget på to-tallet i meningsmålinger.
Om et parti mister 6 av 7 mandater på grunn av valgloven, har stemmene til 85,6% av dette partiets velgere vært bortkastet. De fleste av dette paritets velgere får dermed ikke 'være med'
Også når det gjelder Arbeiderpartiets Knut Storberget ser man ut til å funnet en partirepresentant til Valglovutvalget som har mer gammeldagse synspunkter på dette med sperregrense enn moderpartiet har. Hans forslag, som nestleder i Valglovutvalget, om å heve sperregrensen fra 4% til 5% er så langt fra idealene som vår grunnlov representerer (alle skal være like for loven, ingen skal diskrimineres unødig) at vi er nesten 100% sikre på at han aldri kommer til å få gjennomslag for det, verken på Stortinget eller i Arbeiderpartiet.
Ap ligger ikke så godt an på meningsmålingene, og har ikke gjort det på lenge. For et parti som ikke bare mener at “alle skal med”, men som også vil representere arbeiderbevegelsen, ville det medføre høy risiko om de går enda lengre enn de allerede har gjort ved å diskriminere to av de tre partiene som mener å representere arbeiderklassen. Om man virkelig vil støtte arbeidernes sak, blir det ikke noe pluss i boka om man diskriminerer to sosialistiske partier som gjør det samme.
Her er innslaget med Knut Storberget fra Dagsnytt 18, dagen etter at valglovutvalget hadde legt fram sine rapport.
Storberget er bekymret for at vi ikke kan få til 'styringsdyktige flertall', han snakker til og med om hvordan man har slitt med å få det til, som jo er noe overraskende tatt i betraktning at vi har hatt en valglov som favoriserer de store partiene - og spesielt Ap – i mange år. Nå har dette snudd litt, fordi valgloven faktisk vil favorisere Senterpartiet mye mer enn Ap og H nå som de i målinger ofte er i samme størrelsesorden som disse partiene. Men dette skyldes vel egentlig en glipp fra Ap; de trodde nok ikke at Sp skulle nyte godt av både sperregrensen for distriktsmandatene (“styringstillegget”) og “Senterparti-tillegget” (arealfaktoren).
Se også: FrP og sperregrensen
Ap ser ikke ut til å være særlig opptatt av at vi må ha flertallsstyre. De bil med andre ord ha styringsdyktige flertall, men ikke nødvendigvis flertalls-styre. Det sier seg selv at dersom man har som hovedmål å ha et styringsdyktig flertall, må man først sørge for at det faktisk er flertallet, og ikke den fløyen som tapte valget, som ender ved regjeringsroret. Får å oppnå det må valgloven endres dramatisk, i retning av kraftig økt proporsjonalitet.
Hvis Arbeiderpartiet vil sikres å komme i regjerings-posisjon, må de sørge for at de ikke taper fremtidige valg fordi noen av deres støttende småpartier ryker under sperregrensen. Lite tyder på at de blå vil vinne i 2021, men man aner jo ikke hva som vil skje i 2025. Veldig mye kan skje på få år. Det er slutt på den tid der ett parti er så stort at det totalt dominerer maktapparatet: begge fløyer er avhengig av støtte fra småpartier nå, som selvsagt betyr at de ikke må diskrimineres ut av stortinget.
I Dagsnytt 18-innslaget foreslår Storberget sperregrense på 5%, selv om en grense på 3% også er altfor høy – siden selv en 3%-grense veldig lett kan føre til at feil fløy vinner valget. Storbergets forslag ville gitt Ap og H tre ekstramandater hver i tillegg de de ekstramandater de allerede ville fått ved 2017-valget, og også forhindret KrF og V i å få utjevningsmandater. Om man ser på 2017-valget isolert – og glemmer alt som heter rettferdighet og langsiktig tenking, kan man jo forstå at et Ap-medlem vil ha høyere sperregrense. Men Ap har blitt mye mindre, og deres fire støttepartier har blitt større.
Blir Norge eneste land i verden med tre sperregrenser?
Styringstillegget er jo ikke et styringstillegg, det er et 'storing-tillegg', og gir ekstra-mandater til de store partiene – ikke bare til de som skal styre. 'Styringstillegget' eksisterte før det vi i dag kaller sperregrense ble innført, men det var (og er) en sperregrense for distriktsmandatene. Man innførte med andre ord en sperregrense flere år senere uten å fjerne den man allerede hadde, og stikk i strid med mottoet om at “alle skal med”, vurderes det nå enda en sperregrense for distriktsmandatene.
“Tiden er ikke inne for å senke sperregrensen”, sa Storberget til NRK, og legger i intervjuet vekt på at han snakker om en valglov som er myntet på de neste 40 år (mest sannsynlig vil den vare i cirka 15-20 år). På tross av at Ap og H til sammen har fått minst 100 mandater fler enn de har hatt stemmer til i min levetid, er Storberget opptatt Ap-velgere føler at de har slitt med å få til ‘styringsdyktige’ flertall. Dette er argumentasjon på Trump-nivå.
De som stemmer på de store partiene har følt at de “i veldig liten grad av de får igjen for sin stemme fordi at politikken forsvinner hen” – i følge Aps representant. Les sistnevnte setning en gang til: Norges mest over-representerte parti noensinne føler at de sliter med å ‘få igjen for sin stemme’. Storberget snakker også om folk som bekymrer seg for at det er småpartier som styrer det hele.
Se også: Myten om at småparti-velgerne får mer makt enn de fortjener
Hestehandel
Siden småpartiene i alle år har vært underrepresentert, har de jo måttet ty til det å komme i vippeposisjon for å få gjennomslag. Og – viktig: årsaken til småpartier av og til kan få gjennom vedtak som i utgangspunktet ikke har flertall bak seg, er at de små jo lokkes med slike gjennomslag i bytte for å støtte en regjering – eller i bytte med å gi støtte til andre vedtak som heller ikke har flertall bak seg. Først lokker man med en godtepose, og så kritiserer man dem for å forsyne seg.
Om man virkelig vil støtte arbeidernes sak, blir det ikke noe pluss i boka om man diskriminerer to sosialistiske partier som gjør det samme.
Knut Storberget hører ofte folk si “det er det samme hva vi stemmer”. Det er jo en del som stemmer blankt eller lar være å stemme, men det vil jo bli enda fler som gjør det dersom enda flere stemmer skal gå rett i papirkurven takket være en høy sperregrense. 3% er også en høy sperregrense. 4% sperregrensen svekker demokratiet enda mer, og innspillet om 5% har vel mest med taktikk å gjøre. Han bruker nok dette femtallet for å holde den på 4%, i troen om at a) dette skal se ut som en fyllen middelvei, og b) fordi ha tror at en 4%-grense vil hjelpe Ap. Ikke bare er ideen om å heve sperregrensen så elendig at det nok ikke vil bli tatt alvorlig – en høy sperregrense vil i svært mange situasjoner svekke hjelpe Ap.
Dessuten var dette med økt proporsjonalitet et bakteppe allerede før valglovutvalget startet med sine funderinger: Valglovutvalgets flertall mener å være enige om at vi skal få økt, og ikke redusert grad av proporsjonalitet. Grunnen til mangel på proporsjonalitet er arealfaktoren, sperregrense, styringstillegget og mangel på en fungerende utjevningsordning. Det er helt umulig å få til proporsjonal fordeling uten å fjerne årsakene til at mandatfordeling alltid er så skjev som den er.
“Politikken mister legitimitet og tiltro”
Storberget blir spurt om hvordan en økt sperregrense kan være rettferdig og demokratisk for de titusener som stemmer og som like gjerne kunne kastet stemmen sin ut vinduet, noe han ikke svarer på. Han sier i stedet at ‘man kan snu det argumentet’. Det er her dette med at de som har stemt på de store’ partiene i veldig liten grad føler at de får igjen for sin stemme blir nevnt.
De største partiene har altså kunnet nyte godt av sperregrenser, “styringstillegg”, fylkesgrense-‘sperren’ og en utjevningsmandat-ordning som favoriserer de store og diskriminerer de små, men de ønsker seg enda flere privilegier. Småligheten til de store har visst ingen grenser. Argumentet er, atter en gang, å “sikre bedre styringsdyktighet”. Men har dagens borgerlige regjering fordel av at Ap og Sp nyter godt av styringstillegget? Og, omvendt: Er det riktig at en fløy som får færrest stemmer vinner regjeringsmakten og stortingsflertallet, og har blitt mer styringsdyktige (les: bedre egnet til å gjennomføre vedtak flertallet av velgerne ikke vil ha) pga. skjevheter i valgloven?
Og - hva om styringstillegget ved neste valg går til de rødgrønne, som kanskje uansett får mange flere mandater enn de blå? Mye tyder på at det vil komme til å skje. Vil de fortsatt ‘slite’, uten enda flere privileger enn de allerede har? Svaret er at de ikke fortjener ekstra-privilegier i det hele tatt; ikke andre enn de som kommer som en naturlig følge av at de er flest. Valgvinnere må finne seg i å vise den tapende fløy respekt i måten de styrer landet på, og det inkluderer respekt for de etablerte småpartiene. Det er hverken hjerne eller hjerte bak en ordning som sier at “ser her, der har allerede et overtak på 5 mandater, så da får dere like gjerne fem mandater ekstra”.
Fragmentering
Storberget snakker også om ‘fragmentering’, men grunnen til at partier som V/R/MDG/KrF lett kan ende opp som små ‘fragmenter’ er jo nettopp at at de ulike sperregrensene sørger for at de ser ut som mye mindre partier enn de er. I 2017 var det R og MdG som tapte 8 mandater på valgordningen – neste gang kan det være KrF/V.
“Denne loven lager vi for fremtidige valg, og ikke de som har vært”, sier Storberget. Det vet vi alle. Men lite tyder på at Ap vil gjenoppleve hegemoniske tilstander igjen. Ap kommer nok aldri tilbake til 48.3%, og Høyre kommer neppe tilbake til 41.4%, FrP vil nok aldri få 22.9% igjen, og lite tyder på at Venstre komme over 40-tallet igjen. Det er helt umulig å spå om hvem som kan miste regjeringsposisjon på grunn av skjevheter i valgloven selv bare 10 år fram i tid, derfor er det viktig, selv om man la småligheten ta overhånd og kun ser dette fra et ‘part-egosentrisk’ synspunkt, å vedta en valglov de ikke selv vil tape på dersom det blir store endringer.
Siden vi ikke vet hva valgresultatene blir i årene som kommer, må man ‘prøvekjøre’ enhver metode for å se hvordan den slår ut med hensyn til proporsjonalitet, med alle de tenkelige parti-konstellasjoner man kan ser for seg, inklusiv partier som ikke er på banen i dag, slik vi gjør på valgordningen.no sin side om meningsmålinger. Men når Storberget antyder at landet vil ledes bedre (han nevner fattigdom, corona og arbeidsledighet) dersom sperregrense-partiene (KrF/V/R/MdG og kanskje SV) ikke kommer til orde, blir alt bare helt feil.
Om et parti mister 6 av 7 mandater på grunn av valgloven, har stemmene til 85,6% av dette partiets velgere vært bortkastet
Det er flere historiske eksempler på at det beste er, selv i krisetider, at alle kommer til orde – og samarbeider. Valglovutvalgets forslag tenker ikke langsiktig, men legger opp til at vi ved en rekke framtidige valg fortsatt vil være i samme situasjon som i dag. En slik tilnærmelse vil skape så mye uforutsigbarhet at vi både kan få mye mer dramatiske endringer mellom stortingsperiodene enn vi har godt av, og i tillegg veldig lett vil se at den norske valglovens ‘varemerke’; det at den fløyen som fikk flest stemmer ender opp som ‘opposisjon’ kommer til å vedvare i mange år til.
Om de som stemmer på partier som har fått utlevert en enorm mengde ekstramandater de siste årene føler at de ikke får igjen for sin stemme, kan jeg kun anbefale såpass mye politisk empati at de prøver å forestille seg hvordan det er være velger når man i valg etter valg opplever at stemmen er bortkastet. Og det er det den er, for KrF, MDG, R og V, når de har stemmer nok til 6 eller 7 mandater og får ett. Om man mister 6 av 7 mandater på grunn av valgloven, har stemmene til 85,6%( 6/7) av dette partiets velgere vært bortkastet.
Det kan jo til og med være at med at dette med at “politikken mister legitimitet og tiltro”, som Storberget snakker om, ville endre seg positivt dersom man i det miste innførte, realistisk, det vi mener vi bør ha: reell, proporsjonal mandatfordeling. Dette krever at at alle stemmer teller like mye.
Se også: Senterpartiet og valgordningen