Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Gnisningene som valgordningen genererer handler mer om de store partiene mot de små enn om venstresiden mot høyresiden

Begge fløyer har småpartier som fullstendig kan avgjøre kommende valg – ikke fordi de har for mye makt, men fordi de har for lite makt

Om et parti ikke får det antall mandater de har stemmer nok til, kan det svekke både partiet, fløyen partiet tilhører  og demokratiet enormt.

Sentio for Nettavisen / Amedia 20. april 2021

Oppdatert 21. april 2021

Hvilke mandat-endringer hver av de ulike 'forskyvningene' (sperregrensen, arealfaktoren osv.) i valgordningen fører til er av mindre betydning når vi skal vurdere hvor demokratisk en valgordning er. Vi må i stedet heller vurdere om hver enkelt stemme er like mye verdt. Er stemmene (til de ulike partiene, i de ulike valgkretsene) ikke like mye verdt, vil det oppstå et misforhold mellom hvor mange mandater et parti får og hvor stor oppslutning de fikk på valgdagen. Det er derfor selve 'totaljusteringen' på landsbasis; slutt-resultatet som er viktig i denne sammenheng. Selvsagt må hvert av valgdistriktene representeres med det mandatantall vi mener er rimelig for hvert av distriktene, men dette må kombineres med at stemmetallet og mandattallet til hvert parti, så langt det er mulig, stemmer overens.

Hvis mandattallet ikke samsvarer med stemmetallet, skjer dette kun fordi valgloven går inn og gjør politisk grep.

Noen tror kanskje at alle feil-plasseringene er basert på tilfeldigheter og en slags tombolaeffekt, men det er et klart mønster i diskrimineringen. Ser man på en rekke meningsmålinger eller en rekke valg under ett, oppdager man at det er samme politiske grupperingene/partiene som blir enten favorisert eller holdt nede. Ikke hver gang – det er visse variasjoner – men mønstrene, over tid, er allikevel klare. Man må nok analysere et stort antall valg/målinger for å kjenne igjen mønstrene – men har man først gjort det, lar man seg íkke lure av at det finnes en del enkeltstående unntak, som f. eks. at selv de mindre etablerte partiene av og får et mandat for mye.

14 feilplasseringer

• Ved denne meningsmålingen er det FrP som får det 'uplanlagte ekstramandatet' – ofte er det SV som får ett uplanlagt ekstramandat. Venstre, Rødt, MDG og KrF kan også få et ekstramandat selv om de bare er like over sperregrensen, men det skjer ikke så ofte – de sistnevnte partiene er blant de som blir mest diskriminert av valgordningen.

• Ap, H eller Sp taper så og si aldri mandater pga. valglovens skakke beregninger, og denne gang er det (igjen) Senterpartiet som vinner valglotteriet. Selv om Sp (17,1%) er mindre enn Ap (24.8%) og H (24.1%), får Senterpartiet flere ekstramandater enn Ap og Høyre tilsammen.

•  Det at KrF blir fratatt fire mandater mens V taper 3, er noe vi har begynt å venne oss til, men det er og blir feil at noen få stemmer og/eller tilfeldigheter skal ha siste ordet i et valg. Et eneste mandat for mye eller for lite til et parti kan føre til at feil regjering vinner, så 12 feilplasserte mandater er fullstendig uakseptabelt.

• Denne gangen fører ikke feil-plasseringene til at feil fløy vinner, men det er fordi de rødgrønne er så mange flere større enn de blå. Dessuten hander dette selvsagt ikke bare om fløyer, og heller ikke primært om partiene: det handler om velgerne. At KrF blir fratatt 4 av sine fem mandater er i seg selv et demokratisk overgrep, og det samme gjelder det at Venstre taper 3 av sine fem mandater.

• Som alltid forsterkes den diskrimineringen av at noen partier blir diskriminert mens andre blir overrepresentert. Det finnes ingen logisk eller annen grunn som kan forsvare at eksempelvis Venstre taper tre mandater mens Senterpartiet får fire for mange.

• Det (for demokratiet) mest skadelige feilgrepet de enkelte partiene kan begå når valgordningen skal behandles på Stortinget er å tenke kortsiktig. De borgerlige har blir mest diskriminert de siste årene – før var det de minste partiene på venstresiden som led mest. Rødgrønne velgere kan kanskje tenkte at dette ser bra ut for venstresiden, siden de borgerlige taper seks mandater mens de rødgrønne vinner like mange, men det er overhodet ingen garanti for at det ikke vil være omvendt felere ganger de neste 20 årene – og vi endrer valgloven altfor sjelden.

Dette handler uansett mer om de store mot de små enn om venstresiden mot høyresiden, og begge fløyer har to småpartier som fullstendig kan avgjøre valgene som kommer: ikke fordi de har for mye makt, men fordi de har for lite makt: om de ikke får det antall mandater de har stemmer nok til, kan det svekke både partiet og dets fløy enormt.