Hvis man ser på alle spørreundersøkelsene om stortingsvalg fra 2019, fra alle institutter, for alle måneder – og bruker summen av disse tallene som om de hadde vært et valgresultat, ville den rødgrønne fløyen med en helt demokratisk valgordning fått 99 mandater, og den blågule ville fått 70.

Med dagens valgordning ville resultatet vært litt annerledes. Hvis man sammenligner (uavrundede) mandat-antall, ville Ap fått 3.2 mandater mer enn de har stemmer til takket være dagens valglov. Høyre ville fått 1.2 mandat ekstra, og Frp 0,4 mandat for mye. Senterpartiet, valglovens nåværende dronning, ville fått 3.5 mandater for mye - basert på tallene fra hele 2019. Basert på de siste måneders tall, der Sp ikke bare nyter godt av arealtillegget men også av de andre skjevhetene i valgloven fordi de gjør det bedre enn de pleier, vil de vunnet enda mer - og fått opptil 6 mandater for mye. SV får kun en gevinst på 0.3 mandat av vår valglov. Rødt og MdG, som stort sett har tapt mye på valglovens diskriminering av våre politiske minoriteter, ville i år kommet mye bedre ut av valgloven en noensinne: MdG ville kun ha tapt 1.1 mandat, mens Rødt ville ha vunnet 0.8 mandat. De store taperne er nå KrF og Venstre. Venstre har tapt mye på grunn av vår diskriminerende valglov før, og om målingene i 2019 hadde vært et valg, ville de mistet 4 mandater på grunn av valglovens konflikt med grunnloven. KrF ville tapt 3.3 mandater. 

Er det tilfeldig at ordet lappverk ligner på makkverk?
Om du, som jeg, befinner deg på den rødgrønne siden, tenker du kanskje at dette ser jo bra ut - at det er fint at Rødt/MdG ikke diskrimineres lengre og at KrF/V for tiden ligger under sperregrensen. Men her gjelder det å ikke å urinere i benklærne for å holde temperaturen oppe - for å pynte på et populært ordtak. Det lappverket av en valglov vi har er så gjennomsyret av elementer som skaper uforutsigbarhet og ustabilitet - og vedtak som slåss med hverandre - at det er umulig å si hvordan situasjonen er ved neste valg, eller ved valget i 2025. Det eneste som gir mening er å tenke langsiktig: hva slags valglov vil vi ha dersom vi ikke skal la tilfeldigheten råde? 

Viktige spørsmål

• Hva slags valglov må vi ha dersom vi skal unngå at noen få velgere skal kunne vippe ut/inn en mengde stortingsmandater? 
• Hvordan skal vi fjerne motivasjonen for taktisk stemming? 
• Hvordan kan vi sørge for at alle distriktene, så langt det er mulig, representeres av mandater som har stor støtte lokalt - i stedet for å (pga. en svak utjevningsmandat-ordning) bli representert av partier som er populære et helt annet sted i landet? 
• Kan dette kombineres med å få et helt proporsjonalt forhold mellom stemmetall og mandat-tall?
• Hvordan kan vi sørge for for at velgerne – så langt det er mulig – får like stor grad av medbestemmelsesrett? 

Alt dette er besvart i våre andre oppslag, flere ganger, så vi hopper over detaljene denne gang. Men kortversjonen er at man i steder for å pisse i buksa for å holde varmen må fjerne alle elementene i valgloven som fordreier valgresultatet. Vi må rett og slett innse at demokrati handler om flertallsstyre: den fløyen som får flest stemmer ved valget må havne i regjering, med eller uten representanter for opposisjonen. Helst med.  

Derfor er det viktig å ikke begrense seg til å tenke ut hvilken valgordning ens egen fløy vil tjene mest mulig på basert på dagens tall. 

Regnestykket er dessuten enkelt. Ap vil tape på om SV/MdG/R havner under sperregrensene (det er 4-5 grenser/hindre som hindrer fullt demokrati i valgloven).  H vil tape på at V/KrF havner under de samme grensene. Sp er mot sentralisering av makt, så de bør også være mot en valglov som sentraliserer mye makt til deres egne partikontor - som for tiden ville ha skjedd om det hadde vært valg, siden Sp tjener i dag mye mer på valglovens skjevheter enn H, Ap og de andre partiene. 

Den rødgrønne fløyen får dessuten 29 mandater mer enn den fløyen som i det siste har blitt banket blågule - selv med en rettferdig valgordning. Det er ingen grunn til å opprettholde en valglov som gir den klart vinnende fløyen nesten 7 mandater mer enn de har stemmer til, og som i tillegg lar den tapende fløyen miste nesten like mange. Det at den tapende fløyen - den som fikk færrest stemmer - ofte ender opp med regjering og statsminister gjør selvsagt situasjonen ekstra absurd. 

Rødgrønne velgere har nå hatt flere år med frustrasjon over at de blå innfører det ene vedtaket etter det andre, bare fordi de har en god del flere stortingsmandater enn de rødgrønne, selv om den rødgrønne fløyen fikk flest stemmer. Den blå fløyen har hatt det likedan i tidigere år. Da blir det uklokt å kjempe for en valglov som kan fortsette å slå like feil ut som den har gjort ved så og si hvert eneste stortingsvalg vi har hatt. 

Vi burde for lengst ha satt en strek for dette tullballet, og i stedet vedtatt en så demokratisk valglov som overhodet mulig. De rødgrønne trenger ikke å være storsinnede for å gi slipp på en ordning de tjener grovt på – når de allikevel har et overtak på omtrent 30 mandater. 

Mye tyder dessuten - i mange vestlige land - på at de grønne og røde partiene har kommet for å bli, så om de blå skulle få flertall igjen, er de totalt avhengig av støtte fra V/KrF.  De blå trenger dermed en valgordning som ikke diskriminerer disse partiene – og så får de heller holde seg for nesen når de stemmer for en valglov som også sikrer MdG og R/SV det antall mandater de har stemmer nok til.

(Illustrasjon: 'Politiserende bønder' av Adolph Tidemand. Disse bøndene var sikkert motstandere av enhver form for unødig maktsentralisering, som seg hør og bør. Men var de mot at et parti skulle få seks mandater mer enn de hadde stemmer nok til å få, slik Sp ville fått basert på tall fra flere av de meningsmålingene i november 2019?)