VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden

Borgerretts-bevegelsen i USA begynte med at Rosa Parks (bildet) nektet å gi fra seg sitt sete til en hvit passasjer på bussen.

SIST OPPDATERT 26/6-2020

I stedet for å la Norge være et foregangsland for reellt, fullt demokrati og menneskerettigheter, slåss de store partiene for å opprettholde sine udemokratiske privilegier.

Intensjonen bak vår mandatfordelingsmetode, Sainte-Lagüe-metoden, var å garantere at hver eneste velger hadde like stor mulighet til å påvirke valgresultatet; at alle hadde like mye velgermakt og var like godt representert. Den ble innført i Norge like etter at Sainte-Lague døde, men med en modifisering som gjør at det motsatte skjer: den introduserer forskjellsbehandling. Å modifisere en metode som skal skape økt grad av demokrati og likeverd slik at den favoriserer visse partier og diskriminerer andre er en stygg affære; et slags hån mot grunnideen om at alle skal være like for loven. Kanskje det er derfor det bare er Norge og Irak som benytter seg av en modifisert Sainte-Lagüe-metoden på den måten vi gjør det? 

Det finnes andre land som benytter seg av Sainte-Lagües metode også. Danmark gjør det til en viss grad, men de har uansett et valgordning hvor helheten; sluttresultatet, ender opp på en helt annen måte enn her i Norge – av fleregrunner. En sperregrene på 2% er en av dem, det at man kvalifiserer til å bli med i utjevningsmandatordningen når man har fått et distriksmandat er en annen.    

Det er viktig å forstå at man ikke kan evaluere en valglov ved å se på utfallet av sperregrensen, arealfaktoren, styringstillegget eller styringstillegget isolert. Det eneste som gir mening er å se hvordan utfallet av de ulike elementene i en valglov slår ut sammen. Spesielt er det viktig å se på hvordan disse elementene, samlet, bidrar til at det faktisk er velgernes stemmer som avgjør valgresultatet - og ikke tilfeldigheter, svakheter i valgloven eller lignende. 

En valglov kan introdusere elementer som – alene eller sammen – fører til at tilfeldigheter får stor makt. Skjer dette, vil automatisk velgerene få mindre makt. En valgordning kan også nærmest invitere til taktisk stemming. Om taktisk stemming spiller en avgjørende faktor for valgresultatet ender også den jevne velger opp med redusert makt. En valglov med mange sperrer og hindre kan også føre til at en god del velgere lar være å stemme (eller stemmer blankt) – enten i protest mot valgsystemet, eller fordi mange har erfart at deres stemme ofte/aldri har påvirket valgresultatet. Sistnevnte var bakgrunnen for at en velger i Sveits for en del år siden vant en sak mot myndighetene, med det resultat at Sveits ble dømt til å endre valgloven. Dette skjedde først i én valgkrets, men den nye løsningen har siden blitt anvendt i stadig flere valgkretser. Dette kommer til å skje i Norge og flere andre land også. 

Borgerretts-bevegelsen i USA begynte med at en en farget kvinne, Rosa Parks, nektet å gi fra seg sitt sete til en hvit passasjer på Cleveland-bussen i 1955. Endringen i Sveits skjedde også som et resultat av at en enkelt velger ikke godtok at hans/hennes stemme ikke gjorde noe som helst utslag på mandatfordelingen. De fleste andre hadde reell mulighet til å påvirke valgresultat – mens noen enten ikke hadde det i det hele tatt – eller hadde det, men i svært redusert grad. 

Bussen Rosa Parks satt på i  1955.

Sainte-Lagües metode skulle altså bli et redskap som skulle føre til at hver eneste velger fikk like stor makt; den samme grad av mulighet til å påvirke valgresultatet. Hvordan kunne metoden da brukes til å oppnå det motsatte; det at noen velgere får mye mer påvirkningsgrad enn andre? Kortversjonen er at ved å endre et ett-tall i Sainte-Lagues formel til 1,4 vil metoden allikevel skape forskjeller: den vil favorisere store partier og diskriminere små og mellomstore partier. Denne metoden, i sin modifiserte form, har altså ikke som prinsipp at den skal hjelpe de(t) styrende partiet/partiene til å bli mer styringsdyktige: den vil hjelpe store partiene til å få enda mer makt, kombinert med at den diskriminerer de andre. Det vil alltid være minst et stort parti som ikke vinner valget - dette/disse partiene tjener også på dette åndsforlatte styringstillegget. Sperregrensen fungerer på samme måte. Det samme gjelder fylkesinndelingen – i hvert fall så lenge man ikke justerer den endelige mandatfordelingen etter det nasjonale valgresultatet. 

Utjevningsmandat-ordningen favoriserer også de store, ved at hvert eneste av det 19 utjevningsmandatene fører til at hver av de 19 valgkretsene får ett distriktsmandat mindre. Dette fører selvsagt til at det blir lettere for de store partiene – og vanskeligere for de små og mellomstore – å få distriktsmandater. Og før noen sier at dette høres ut som råttenskap satt i system: hver av disse ordningen ble introdusert på forskjellig tidspunkt.

Ap ville ha et styringstillegg/delingstall på 1.5. Irak sitt styringstillegg er 1.7. 
I Norge har vi altså endret en del av en matematisk formel som ble til for at alle skal få lik grad av medbestemmelsesrett og fjerne forskjellsbehandling av velgerne til en formel som deler ut ekstramandater til partiene som har vedtatt den. Å kalle dette avskaffing av politisk forskjellsbehandling er nesten som å si at 'vi har avskaffet rasismen, men det gjelder ikke de kulørte minoritetene".  

Deler av den Kina-flirtende venstresiden så gjennom fingrene med Kinas diskriminering av opposisjonen for noen tiår siden, men har senere tatt klar avstand fra disse forholdene. Men når skal Ap, H, Sp og FrP ta avstand fra diskriminering av politisk opposisjon i dagens Norge?  

Hva er det så Irak og Norge har til felles? 
Danmark benytter seg også av en modifisert variant av Saint-Lagües metode for noen av mandatene, men sluttresultat blir ikke i nærheten så feil som i Norge, av flere grunner (se nederst på denne siden) – den viktigste er at de kombinerer metoden med en sperregrense som er halvparten som høy som vår, og at man bl.a. også bypasser sperregrensen straks man har fått inn et mandat fra et av distriktene. I tillegg har ikke Grønland areafaktor. 

Sverige er også et av svært få land som benytter seg av den modifiserte Sainte-Lagüe-metoden, men de har et styringsttillegg/delingstall som er halvparten så stor som vårt (firetallet er erstattet med et totall), og heller ingen arealfaktor. I tillegg er det slik at dersom noen partier har fått flere mandater enn de har stemmer til, fratas de disse ekstramandatene før utjevningsprosessen starter. Selv om Sverige i likhet med oss har en av de høyeste sperregrense i verden, ender de opp med et valgresultat som er ganske likt det danske: ved siste valg fikk et av partiene et mandat for mye, og et annet for ett mandat for lite. 

Indonesia benyttet Sainte-Lagues metode for første gang for noen måneder siden, men ikke i en modifisert versjon. Metoden ble brukt i Bolivia  i 1993, Polen i 2001, i Palestina i 2006, også uten modifisering. Nepal introduserte metoden i 2008 da de fikk fra å være et konstitusjonelt monarki til å bli republikk, men velgerne der har i likhet med mange hundre millioner andre velgere en lavere sperregrense enn oss. Og hva med  Norge? Vi har samlet mange av de mest frastøtende elementene i utdaterte valgordninger fra andre land i vår valgordning, men ikke implementert metoder slik de har gjort i en rekke andre land for å motvirke forskjellsbehandlingen. Man kan på sett og vis si at vi har konstruert et uforutsigbart valgkaos ved å blande sammen en del ingredenser som enten har gått ut på dato eller av andre grunnet er bedervet. Høyre, Ap, FrP og Sp liker dette sammensuriumet, fordi det gir dem ekstramandater. De fleste andre misliker det. 

Borgerretts-bevegelsen i USA begynte med at Rosa Parks (bildet) nektet å gi fra seg sitt sete til en hvit passasjer på bussen. Endingene i Sveits’ valgordning  skjedde også som et resultat av at en enkelt velger ikke godtok at hans/hennes stemme ikke gjorde utslag på valgresultatet.

EDIT: Mitt inntrykk var i utgangspunktet at Norge og Irak så ut til å være de eneste land i verden som kombinerer en såpass korrumpert versjon av Sainte-Lagüe-metoden med en høy sperregrense. Men så dukket en liste opp som viste at det blant Iraks 329 parlamentsmedlemmer var en rekke småpartier representert. De 29 minste ble partiene representert med til sammen 75 mandater, og ser vi på 26 de partiene som fikk under 2% av stemmene, fikk de til sammen 56 mandater. Disse tallene betyr ikke nødvendigvis at Irak ikke har noen sperregrense - f.eks. har de en ordning hvor de sikrer 8 mandater til minoriteter. Irak introduserte en sperregrense på hele 7% for en del år siden – mer om det senere. Det Norge og Irak har til felles er at de har et høyt styringstall. En rekke land har lavere sperregrense enn oss, minst 6-700 millioner velgere i andre land slipper en sperregrense på 4%, og et par hundre millioner har ingen sperregrense i det hele tatt. Sverige har redusert styringstillegget - foreløpig er det bare halvert, men de få landene som klamrer seg til styringstillegget må i årene  som kommer enten gi slipp på det - eller erklære seg uenig i mennesekrettserklæringen. Og igjen: land det er naturlig å sammenligne oss med, som Danmark, Sverige og Nederland har langt høyere grad av proprosjonalitet enn oss - og også høyere grad av proporsjonalitet enn vil vil få om den stusselige ønskelisten til Valglovutvalget blir innfridd. 

 

Professor (em.) Dr. Friedrich Pukelsheim fikk i oppdrag å utarbeide en ny mandatfordelingsmetode etter søksmålet mot sveitsiske myndigheter. Her har han blitt photoshoppet inn foran Stortinget.  Mer om Pukelsheims metode her. Prinsippet er enkelt, og en såkalt dobbelt-proporsjonal fordelig kunne også vært gjort manuelt, men hans løsning gjør beregeningen enklere. Hensikten med metoden er at vi både får det mandatantall som det nasjonale valgresultatet forteller oss at vi bør ha (alle stemmer er dermed like mye verdt), og det antall mandater vi mener hvert av distriktene bør ha. 

Norge, med sine mange fortrinn, burde være et foregangsland når det gjelder demokrati og menneskerett. 
Nord-menn og -kvinner elsker å se på Norge som et foregangsland. Men når det gjelder valgloven, ser mange sentrale politikere ut til at de vil at den skal utvikle seg så langsomt som mulig. Nå har Sverige redusert styringstillegget, så kanskje det er stor enighet om å gjøre det i Norge også – men ikke om å gå lengre enn Sverige og avskaffe det helt, sette det til 1%, eller ideelt, å gjøre som Nederland og operere med en naturlig sperregrense. Den er lett å beregne: man tar antallet godkjente stemmer og deler det på antall mandater. Ville man gjort det ved 2017-valget, ville resultatet blitt at man måtte ha over 17000 stemmer for å få inn et mandat, og da ville de samme partiene som kom inn på Stortinget sist komme inn - men  vi ville fått en  mer stabil valgordning - og vært et viktig skritt nærmere en etisk forsvarlig mandatfordeling:

VALGRESULTATET I 2017 MED EN NATURLIG SPERREGRENSE


Hvorfor? Jo, fordi noen få tusen stemmer ekstra til et av de fem etablerte småpartiene ville kun føre til at dette partiet fikk ETT mandat ekstra, som selvsagt også betyr at et annet parti ville fått et mandat mindre. Det ville vært en solid forbedring av valgloven, av mange grunner. De to viktigste er at det (med en ellers god valgordning) ville blitt et  samsvar mellom antallet stemmer og antall mandater til hvert av partiene på Stortinget, den andre ville vært at vi ville ikke ende opp med en løsning hvor det står noen få velgere bak noen av mandatene, mens det står kanskje 5-6 ganger så mange velgere bak andre mandater. Nå høres det kanskje ut som, i hvert fall ved første ørekast, at det å ha mange mandater bak seg er noe positivt - men situasjonen er omvendt: om Ap eller H trenger bare 16000 stemmer for å få inn et mandat, og et annet parti har fått 80 000 stemmer og bare får inn et mandat, betyr det at 60000-70000 av velgerne til det siste partiet ikke gjør utslag på valgresultatet i det hele tatt.

Grunnen til at valgloven ville ført til et mye mer forutsigbarhet og stabilitet med en god valgordning/naturlig sperregrense, er at disse voldsomme hoppene folk er vant til å se under valgnatten – hvor noen få stemmer kommer fra en liten fører til at den fløyen som hadde klart flest mandater for et minutt siden nå har 10 mandater mindre enn den andre fløyen – vil være historie. Om man er glad i spenning, er dagens valgordning perfekt. Men om man vil ha stabilitet, forutsigbarhet, et Storting som samsvarer med folkeviljen, vil ha flertallsstyre og dessuten at Grunnlovens “Alle er like for lova –  ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling”, er den ubrukelig. Vil man være sikker på at alle stemmer teller nøyaktig like mye som andre velgere sin stemme, er man nødt til å foreta 5-6 alvorlige inngrep i valgloven. 

Valgloven er basert på fem hovedingredienser som – gjennom måten de fungerer på i dag – alle har gått ut på dato. Derfor blir en god valglov – en som både er kompatibel med vår grunnlov og det urokkelig prisnippet om at ingen skal forskjellsbehandles unødig – umulig å innføre uten å foreta grundige forbedringer av valgloven.

Brasil, Nederland, Irak og Norge.
Brasil og Irak har mye å slite med sammenlignet med Norge, og selv om det å fjerne vår valglovs fem hovedsyndere ville være uproblematisk, er det ikke sikkert at det er det i land som Brasil og Irak. Det er dessuten lettere å sammenligne seg med europeiske land – som f.eks  Nederland – som i likhet med Brasil ikke har noe annet enn den naturlige sperregnsen. Selv i europeisk sammenheng er Norge på flere måter et luksusland, og igjen: vi burde gått foran som et godt eksempel også når det gjelder lik/reell stemmerett og demokrati/menneskerett. Sammenligner man Norge med Irak og Brasil er vel den foreløpige konklusjonen – utover våre fortrinn –  at vi er livredde for småpartier sammenlignet med dem, selv om våre småpartier generelt er svært så stuerene sammenlignet med mange småpartier i andre land. Og for de som evt. ville bli søvnløse av å vite at Helsepartiet eller Pensjonistpartiet skulle få komme til orde på Stortinget: sov i ro. Selv de største mikropartiene er ikke i nærheten av å nå den naturlige sperregrensen. Anser man politikken til MdG eller Rødt som støyende, vil det nok uansett ikke hjelpe mye med Sov i Ro – de kommer til å fortsette å komme inn på tinget uansett. 

Ikke bare er de langt over den naturlige sperregrensen, de er har også vært over vår 4%-grense ganske lenge nå, og sjansen for at denne grensen fortsetter å være så høy som 4% er dessuten minimal. I tillegg ligger partier  som R og MdG godt an i mange vestlige demokratier, så det er ingen grunn til å tro at de ikke skal havne på tilsvarende nivå i Norge. Det samme gjeder bekymring for om KrF/V kommer inn med et riktig antall mandater ved neste valg. De kommer nok inn, men kan begge tape mange mandater med en sperregrense på 3% eller 4%. Høyresiden vil nok snart forstå at den kan lide store nederlag om de opprettholder alle de fem elemente som holder støttepartiene deres nede.

Vårt lave folketall/mandattall 
Her i Norge er vi veldig få: det finnes vel 30-40 byer i verden som har flere innbyggere enn lille Norge. Med vårt svært lave folketall og kun 169 stortingsmandater har vi selvsagt ikke bare råd til å slippe inn småpartier i størrelsesorden Helsepartiet, Pensjonistpartiet eller de fem etablerte småpartiene - vi bør føle oss forpliktet til det dersom de kommer over den naturlige sperregrensen (cirka. 0,6%). Vi er forpliktet til det  gjennom vår grunnlov, særlig etter §98 ble endret i 2014. Og igjen: Antallet småpartier som vil poppe inn på Stortinget med en sperregrense på 1% eller en naturlig sperregrense er uansett veldig liten. 

Når man ser hvor lite fokus Norges ulike valglovutvalg har hatt på å rydde opp i lokal menneskeretts-problematikk, tyder mye på at flere av medlemmene i slike utvalg tenker at Norge riktignok har lovfestet at vi er mot en hver form for unødvendig forskjellsbehandling – og at alle er like for loven – men også tenker at det bryr de seg overhodet ikke om. Menneskerettigheter er for utlendinger - i andre land. Eller kanskje de bryr seg, men vet at en mer demokratisk valgordning vil redusere antall mandater til de store partiene?

I stedet for å la Norge være et foregangsland for reellt, fullt demokrati og menneskerettigheter, slåss de store partiene for å opprettholde sine udemokratiske privilegier; de 4-5 elementene (styringstillegget, sperregrensen etc) som aldri har blitt 'betatestet' med tanke på hvordan de fungerer sammen. Argumentene for vår valglov-cocktail er syltynne. Valgloven fungerer ikke etter intensjonen – noe som er bevist grundig gjennom en rekke valg (og ved å analysere utfallet av meningsmålinger og partibarometre). 

Valglovutvalget og utdatert argumentasjon 
Vi bør tviholde på respekten for distriktene – alle distriktene, ikke bare de hvor Sp/Ap/H står sterkt og MdG/R/SV/KrF og V er for små til å få distriktsmandater. Men vi må ikke gjøre det med argumenter som har sirkulert og vært utdatert i mer enn 100 år. 

Hoved-“argumentet” for å kun innføre små endringer i valgloven er, i følge et av valglovutvalg-medlemmene, at de kun vil gå inn for endringer de mener lett kan få goodwill for på Stortinget. Her har de nok ikke tatt høyde verken for at en valglov i dag må være kompatibel med §98 i grunnloven - eller for hva som kan skje når vi får et ‘sveitsisk’ saksmål i Norge. Og de har i hvertfall ikke tatt høyde for at det å framsnakke forbedringer i valgloven i dag kan så frø som kan bli til gode endringer etterhvert. 

---

Edit: I følge dette nettstedet bruker Danmark en også en modifisert variant av Sainte-Lagues metode:

2.1.4 Danish

Method: Danish Sainte-Laguë
Divisors: 1 4 7 10 ...
ENP: 3.36 (After): 3.6
Gallagher Index:  6.75 


Det står i teksten at ordningen oppfører seg "much to the benefit of smaller parties”, men sluttresultatet blir ikke en overrepresentering av småpartier, og heller ikke en underrepresentaring av store partier. Se denne artikkelen (fra mai 2019) for mer informasjon om den danske valgordningen - eller se utdraget under:

– En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk.

Dette utdraget fra ovennevte artikkel viser at det man i Danmark endte opp med kun to feilplasseringer av mandater, mens det i Norge var 16 feilplasserte mandater:

"Avviket er ganske lite.

1+:Socialdemokratiet: 19680 stemmer bak hvert mandat. De fikk ett ekstramandat

0: Radikale Venstre, 20126. De fikk det de skulle ha.

0: Det Konservative Folkeparti, 19667. De fikk de mandatene de skulle ha.

0: SF - Socialistisk Folkeparti, 21083. De fikk det de skulle ha.

0: Liberal Alliance, 20395. Mandattallet stemte her og. 

0: Kristendemokraterne, 20047, og de fikk mandatene de skulle ha.

0: Dansk Folkeparti 20047  -  fikk det de skulle ha.

0: Venstre, Danmarks Liberale Parti: 20153. De fikk riktig antallmandater. 

0: Enhedslisten - De Rød-Grønne 19605 - fikk også de de skulle ha.

1+: Alternativet 18745, fikk ett ekstramandat.

I tillegg var det som allerede nevnt et parti som mistet et mandat - sammenlignet med utfallet av en løsning hvor alle er like for loven. 


NORGE: 

De tilsvarende tallene for siste stortingsvalg i Norge ser slik ut:

+3: Ap 16346 ville fått 46 mandater uten sperregrense, og 47 med en sperregrense på 1%. De fikk  fikk 2/3 mandater for mye

+2: H 16287, fikk 2 mandater for mye

+1: FrP 16470 fikk ett mandat for mye

+1: Sp 15896 fikk ett mandat for mye

+1: SV 16020 fikk ett mandat for mye

+1: V 15360 skulle hatt 7/8, fikk 8 

-4: MdG 94788 skulle hatt 6, og fikk 5 mandater for lite

-3: R 70522 fikk tre mandater for lite

I tillegg – om man ikke en gang hadde hatt en sperregrense på 1%, ville det vært 3 småpartier som kom inn med et mandat hver.*

Når det gjelder det svenske valgresultat, endte det opp på samme måte som det danske: et av partiene (Arbetarepartiet Socialdemokraterna) fikk et mandat for mye, og et annet parti (Liberalerna) fikk et for lite. 

Danmark: Avviket består av ett parti som fikk et mandat for mye, og et annet som fikk et mandat for lite. Les mer om den danske valgordningen her.

Sverige: Ett parti fikk et mandat for mye, og et annet som fikk et mandat for lite. 

Norge: Se over. Avvik for alle stortingspartiene, og i  alt 16 feilplasserte mandater. Fire partier fikk et mandat for mye eller for lite, Ap/H fikk tilsammen 4/5 mandater for mye, MdG/R fikk 9 eller ti mandater for lite. 

For ordens skyld: tittelen på dette innlegget foreslår ikke at Norge og Irak har de to verste valgordningene vi verden. Det er flere land som ofte brukes som eksempel på dårlige valgordninger – bl.a. USA og England. Men Norge har ofte blitt nevnt som et land som skiller seg negativt ut blant de landene som brukes såkalt proporsjonal representasjon, og kommer dessuten veldig dårlig ut om man ser på de landene som benytter seg av Sainte-Lagues modifiserte metode. 


*Dette avhenger av hvordan mandatfordelingen foregår. Ved siste valg ble 2 926 836 stemmer godkjent som gyldige, og dermed fordelt på lister. Med 169 mandater som skal fordeles, vil det kanskje være naturlig å si at man må ha minst 17318 (2 926 836:169) stemmer for å komme inn på Stortinget/til å kvalifiseres til utjevningsmandat. Pensjonistpartiet fikk 12855 stemmer i 2017, Helsepartiet fikk 10337 stemmer, og Partiet de Kristne fikk 8700 stemmer, og ville da ikke fått inn noen mandater.