Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Valglovutvalget rapport. Forslag til valglov-endringer.

Valglovutvalgets rapport 2020 ble en stor skuffelse for stemmerettens vilkår. Det offentliges kamp mot småpartiene fortsetter – bl.a. med forslag om enda en sperregrense (for distriktsmandatene). Distriktsmandatene har jo allerede en sperregrense: den kalles “styringstillegget”. Rapportens forslag garanterer på ingen måte at vi vil slippe å ende med at feil fløy vinner valget. Den inneholder heller ikke forslag som vil sikre at alle får reell stemmerett.


VALGLOVUTVALGET: 18 medlemmer og 31 måneder med møter.

Resultat:

MAKKVERK


PUBLISERT 30. SEPTEMBER 2020. OPPDATERT 11. OKTOBER 2020.


Dette valglovutvalget er det første valglovutvalget vi har etter grunnlovsendringene i 2014 – som skal sikre at ingen skal diskrimineres urimelig eller unødig. Her hadde utvalget en mulighet til å bringe den norske valgloven til et nytt nivå, og bidra til at Norge ville bli et foregangsland når det gjelder reell og lik stemmerett til alle. Vi kan, hvis vi vil, bli et land som i årene som kommer kunne blitt brukt som en et levende bevis på at at det er enormt potensiale for forbedring i mange av de landene som vi regner som demokratiske. Reell og lik grad av stemmerett til alle burde være en selvfølge i 2020, men de fleste medlemmene i valglovutvalget ville noe annet.


Dette skal utelukkende  handle om kommentarer til de viktigste delene av valglovutvalgets rapport. La oss gå rett på sak.


Om sperregrensen:

Fra side 102

“Hensikten med å ha en sperregrense er å hindre fragmentering og dermed for mange partier i parlamentet. Selv om terskelen er høy, betyr det ikke at det ikke er mulig for nye partier å etablere seg. I Sverige har eksempelvis enkelte nye små partier kommet til og oppnådd representasjon i Riksdagen, til tross for den høye formelle sperregrensen.”


Angående “I Sverige har det eksempelvis….”

Sverige har samme sperregrense som oss, men i likhet med bl. a. Danmark (som som forøvrig har 2% sperregrense) har Sverige andre elementer i valgloven  som gjør at de ender opp med mer proporsjonal mandatfordeling enn oss. Sverige er benyttet som eksempel bl.a. fordi de utjevner både oppover og nedover … vi utjevner bare ved å gi ekstramandater til visse partier (store parter favoriseres). Først og fremst brukes Sverige som eksempel fordi de – i likhet med alle land det er naturlig å sammenligne seg med – har en bedre valgordning enn oss. Skal man benytte et land som eksempel på hva som er mulig og relevant i Norge, bør vi a) finne ut om det vi ønsker å oppnå er mulig i Norge, og – hvis det ikke er det b) diskutere hva som skal til for at vi skal få valglov som tillater en slik forbedring.


Vår hovedside om valglovutvalget finner du her.


Her fortsetter utvalget med å foreslå en ny sperregrense:

“Samtidig kan det tenkes at flere partier hadde lyktes eller forsøkt, dersom terskelen for representasjon hadde vært lavere.

Et argument som ofte trekkes fram mot å senke terskelen for å vinne mandater, er muligheten for fragmentering, det vil si at mange svært små partier velges inn. Dette kan imidlertid forhindres, ikke bare gjennom en fordeling som favoriserer store partier, men også ved å ha sperregrense på distriktsmandatene.”

Vi har allerede en rekke ordninger som forhindrer at små partier velges inn: sperregrensen, styringstillegget, fylkesgrensene osv.


“På den måten vil partier over en viss størrelse kunne behandles med stor grad av proporsjonalitet, men uten at det kommer inn partier som kun har marginal støtte i befolkningen.”

Dette handler ikke primært om nye partier som skal komme inn. De ulike hindrene i valgloven rammer primært våre 4-5 etablerte småpartier.


“En sperregrense i valgdistriktene kan være en måte å hindre at terskelen for representasjon i Viken blir veldig lav.”

Man vil altså redusere sperregrensen til 3%, og deretter innføre en annen sperregrense – i tillegg til de sperregrensene vi har (styringstillegget ER en sperregrense), som i praksis kan føre til at småpartiene ikke en gang  distriktsmandater.

ARTIKKELEN FORTSETTER

67-års jubileum for det offentliges selvkritikk av valgordningen

Allerede i 1952 hadde to viktige problemer med Norges valgordning blitt diskutert lenge:

• Dt var (og er) altfor stor forskjell i det antall velgere som står bak hver representant – som i praksis betyr at noen velgere har mye lavere grad av stemmerett enn andre, og at mange ikke har reell stemmerett i det hele tatt

• Måten mandat/parti-fordelingen i valgdistriktene ble (og blir) foretatt på fører til en partifordeling på Stortinget som avviker sterkt fra den vi skulle hatt – basert på antall stemmer hvert parti får på landsbasis.

Begge problemene er enkle å løse, men det er dessverre en motvilje mot å løse dem, spesielt i de største partiene – og i valglovutvalget.

LES MER>

Fra side 104

“Utenfor Viken ligger den effektive sperregrensen i underkant av 4 prosent med 1,4 som første delingstall”

Nettopp. Delingstallet, eller styringstillegget som det ofte kalles, fungerer omtrent som en distriktsmandat-sperregrense en sperregrense på i underkant av fire %. Denne kommer i tillegg til 4%-sperregrensen, og i tillegg til hvordan fylkes-grensene slik vi benytter dem også fungerer som en sperregrense. Det å reservere 19 mandater fra distriktene til utjevningsmandater gjør det også vanskeligere å få distriktsmandater for de fem (snart 6, med Sentrum?) småpartiene. Norge er verdenskjent for sin mangel på proporsjonal mandatfordeling – det siste vi trenger enda en sperregrense.


“Viken fylke vil få betydelig flere mandater enn dagens største valgdistrikt dersom fylket blir ett valgdistrikt. Dersom Viken fylke blir ett valgdistrikt, mener der for flertallet i utvalget (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Stokstad, Storberget, Tørresdal, Aardal, Aarnes og Aatlo) at det er nødvendig å innføre en sperregrense på distriktsmandater. “


“Mens medlemmene Hoff, Holmøyvik, Stokstad, Tørresdal og Aardal går inn for en sperregrense på tre prosent i valgdistriktet, går medlemmene Anundsen, Grimsrud og Storberget inn for en sperregrense på fire prosent.

Kristin Hoff er direktør for næringspolitikk i Norsk Landbrukssamvirke.

Sigrid Stokstad er tatt inn som uavhenging ‘ekspert’. Eirik Holmøyvik er kjent bl.a. fordi han vil avskaffe stortingets instruksjonsrett, så her vet vi vi har med en person å gjøre som vil redusere velgernes kontroll over regjeringen (gjennom sine folkevalgte representater).  


Tørresdal representerer KrF i utvalget. Bernt Aardal er valgforsker med tidvis gode forslag, men han mener også at den allerede eksisterende valgoven er god.

Et annet mindretall i utvalget (Holmås, Høgestøl, Nygreen og Strømmen) vil ikke ha en ordning med sperregrense på distriktsmandater selv om Viken blir ett valgdistrikt. Disse medlemmene mener det er positivt for demokratiet at flere par- tier har mulighet til å bli representert.“

Heikki Eidsvoll Holmås: SV. Sofie A.E. Høgestøl: Venstre. Thomas Nygreen: Rødt. Øyvind Strømmen: MdG (og aktiv EU-tilhenger).  Småpartiene - bortsett fra KrF – vil altså ha en løsning som ikke innebærer en ekstra sperregrense i tillegg til de vi allerede har.


Se også:

En fornærmelse mot velgerne:

Valglovutvalgets forslag til endringer i valgordningen


Om utjevningsmandater:

Fra side 103

“Hensikten med utjevningsmandatene er å skape mer samsvar mellom stemmefordelingen og mandatfordelingen enn det som følger av distriktsmandatene.”


Dette er feil. Det at vi tildeler distriktsmandater i et nasjonalvalg uten å ha en utjevningsordning som sørger for at de i den endelige mandatfordelingen er like mange prosentvis representanter fra hvert parti som det er stemmer fører selvsagt til en kraftig over-representasjon av de største partiene, ettersom de små partiene får for lav oppslutning i regionene/fylkene til å kvalifisere til distriktsmandat – spesielt i valgdistrikter som har 9 eller færre mandater selvsagt. Men utjevningsmandat-ordningen er ikke i nærheten av å utjevne for dette, bl.a. fordi Norge stiller unødig høye krav til å kvalifisere til å bli med i fordelingen av utjevningsmandater. Takket være delingstallet favoriserer ordningen også større partier, akkurat som fylkesgrense allerede gjør.  Målet er ikke å utjevne, men å gjøre en svært disproporsjonal fordelingsmodell litt mindre urettferdig - med en metode som (atter en gang) favoriserer de største partiene – enten de havner i regjering eller ei.

ARTIKKELEN FORTSETTER

Fra side 104

“Dersom et parti har fått flere mandater enn det skulle hatt etter den nasjonale fordelingen, beholder det disse mandatene, og det gjennomføres en ny fordeling der det sees bort fra dette partiets stemmer og mandater.”  Her skiller Norge seg fra Sverige – det var derfor de måtte benytte Sverige som  eksempel. En reell utjevning burde selvsagt utjevne ‘i begge retninger’: dersom et part hadde fått flere mandater enn det hadde stemmer til, burde mandat-antallet reduseres. Dersom det har fått for få (i forhold til sin stemmeprosent), burde det få flere mandater. Men de store partiene benytter sitt flertall til å opprettholde regler som diskriminerer de små, i samsvar med sin mangeårige tradisjon for ‘demokrati uten menneskerettigheter’.


“Et mål med fordelingen er at partiene får sine utjevningsmandater i fylker der de står relativt sterkt.”På forrige side skrev man om ‘hensikten’, nå skrives det om ‘mål’. Dette er tåketale av verste sort, fordi eneste grunnen til så vage utsagn må jo selvsagt være å dekke over at vi  i Norge, på trosse av å ha hatt gode mål og hensikter i over 100 år, fortsatt ikke har innført de lovendringer som behøves for  å sørge for samsvar mellom stemmefordelingen og mandatfordelingen eller kun få utjevningsmandater i ‘fylker der de står relativt sterkt’.


Dette innrømmes noen linjer lengre ned: “For de siste utjevningsmandatene som fordeles, vil det dermed være få valgdistrikter igjen, og et parti kan få utjevningsmandater i et valgdistrikt der det har liten eller ingen oppslutning.” Her har de store partiene tatt seg til rette igjen, og sørget for at de tildeles utjevningsmandater først.  Småpartiene kan lett ende opp med å bli representert i småfylker der de har svært liten støtte – noe man selvsagt var klar over da denne praksisen ble innført.


Valglovutvalgets rapport – en fadese


“Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene som ikke har fått en proporsjonal representasjon på landsbasis.”

Ja, rent bortsett  fra de som mest av alt fortjener og behøver utjevningsmandater: de som har harr fått lavest uttelling for stemmene fra sine velgere. Neste år kan det ramme minst 4-5 partier/omtrent hver fjerde velger.


“Etter at det er avklart hvilke partier som skal ha utjevningsmandater, fordeles mandatene mellom valgdistriktene etter hvilke partier som er relativt nærmest å vinne et mandat i valgdistriktet, begrenset til ett mandat for hvert valgdistrikt. “

Her er hele ordningen feil, og det er de samme partiene som rammes av utjevnings-ordningens mange svakheter gang etter gang. Når til og med selve utjevningsordningen innfører nye skjevheter i mandatfordelingen er det mye som er alvorlig feil.


Fra side 105

Om Sverige:

“Fordelingen av utjevningsmandater følger den samme logikken som i Norge ved at mandater fordeles mellom partiene som om landet var ett valgdistrikt. I motsetning til den norske ordningen mister også partier som har fått for mange mandater, de ekstra mandatene.”

Nettopp. Dette er en hovedgrunn til at  Sverige (og er rekke andre land) kommer mye bedre ut (enn Norge) av analyseverktøy som vurderer i hvor stor grad alle velgere har lik og reell stemmerett. Les om Gallaghers indeks.


Om Danmark:

“For å kunne få utjevningsmandat må et parti enten ha 1) oppnådd minst ett distriktsmandat, 2) i to av tre landsdeler ha oppnådd like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall stemmer bak et distriktsmandat, 3) oppnådd minst 2 prosent av stemmene i hele landet.”


Punkt 3 handler om Danmarks sperregrense, som er 2%.  Punkt 2 handler om landsdeler (Jylland, Sjælland og Fyn). I praksis betyr dette at om man får like mange stemmer som det et distriktsmandat vanligvis har bak seg (i 2 av landets tre deler), kvalifiserer man til å bli med i utjevningsmandat-fordelingen.   Punkt 3 er kanskje viktigst, og burde vært innført i Norge for lenge siden: Har et parti blitt tildelt i et distriktsmandat i et eller annet valgdistrikt, kvalifiserer det også til  å bli med i regnestykket når utjevningsmandatene skal fordeles. Dett ville ført til at MdG, R, V og KRF med stor sannsynlighet ville fått utjevningsmandater i Norge, spesielt om vi hadde avskaffet sperregrensen, eller i det minste redusert den til 2% slik Danmark har gjort.


Les om de syltynne argumentene som i mange år har blitt benyttet av ulike valglovutvalg for å forskjellsbehandle velgerne >>>


“Utjevningsmandat-ordningen ble innført for å sikre en mer proporsjonal fordeling av mandatene mellom partiene. “

Feil. Den ble innført for at partier som allerede er store - og til en viss grad partiene i mellomsjiktet – skal kunne sikres flere mandater enn de ellers ville ha fått.  Den sikrer ikke på noen måte en mer proporsjonal fordeling, men igjen: her er VLU (valglovutvalget) vage, og skriver “mer proporsjonal fordeling”.


“Hvor stor grad av proporsjonalitet ordningen skaper, avhenger av flere faktorer. For det første er det et spørsmål om hvor mye disproporsjonalitet som blir skapt av fordelingen av direktemandater. Hvis disse er proporsjonalt fordelt allerede, er det ikke behov for utjevningsmandatene.”

Sludder. Ikke bare har direktemandatene vært proporsjonalt fordelt, de vil aldri kunne bli det med en så bedervet (bedervet av de største partienes begjær etter å holde halvparten av partiene nede) valglov som den norske.  


“For det andre er det et spørsmål om hvor mange partier som får konkurrere om utjevningsmandatene, og – kanskje viktigere – hvor mange partier som ikke får være med i konkurransen om utjevningsmandater. I dag bestemmes dette av sperregrensen, og den norske valgordningen er svært proporsjonal for par tiene over denne sperregrensen.”


Her burde man spandert på seg en lommekalkulator, og lært litt om helt grunnleggende prosentregning. Vi er ikke i nærheten av ’svært proporsjonal’, selv ikke for de store partiene. De er alltid overrepresentert, noe som historisk har gitt Ap mange flere ekstramandater enn de andre - fordi de allerede har matt mange. Dette blir som ‘å ta fra de fattige og gi til de rike’. I tillegg er valgloven så skrøpelig at den av og til  gir ekstramandater til partier middels store partier som ikke skulle hatt det, og valgordning gir ofte ekstramandater til partier til den fløyen som ikke skal styre landet.


Litt om forrige gang et valglovutvalg skulle endre vår svake valglov >

  

Fra side 106

Neste avsnitt vurderer å øke antallet utjevningsmandater (pr. distrikt) til det dobbelte; til 38 i stedet for 19. Med tall fra 2017-valget som utgangspunkt, vises det til at med dagens sperregrense på 4% og 38 utjevningsmandater, ville R og MDG fått ett mandat hver, som i dag. De hadde stemmer nok til henholdsvis 6 og 4 mandater, så det å øke antallet utjevningsmandater vil hjelpe lite, av flere grunner. En av dem er at med 19 ekstra utjevningsmandater vil være 17 færre distriktsmandater, og det vil dermed bli vanskeligere for de 4-5 etablerte småpartiene å sikre seg distriktsmandat (direktemandat).


Med en sperregrense på 3%, ville disse to partiene fått 1+1 mandater med sperregrense på 4%, og 6 (MDG) +1(R) mandater med en sperregrense på 3% – dersom man i tillegg hadde hatt to utjevningsmandater pr. distrikt. Her viser man altså, i rene tall, at hverken 3% sperregrense eller to utjevningsmandater pr. distrikt vil føre til proporsjonal fordeling.


“Til slutt er det et spørsmål om hvor mange utjevningsmandater det er å fordele. Jo flere utjevningsmandater, jo mer proporsjonal vil ordningen være for partiene som er med i konkurransen om utjevningsmandatene.”

Igjen: her diskuteres privilegiene til de som allerede er privilegerte. Også i dette avsnittet burde det vært nevnt at med mange flere utjevningsmandater vil det bli vanskeligere for småpartiene å få direktemandater.

Ovennevnte tall var basert på 19 valgdistrikt. Deretter diskuteres en løsning med 12 valgdistrikt og varierende antall utjevnings mandater pr. distrikt (og sperregrense), hvor man heller ikke oppnår “svært proporsjonal” representasjon.

Dernest går man til en annen modell – med 11 valgdistrikt, som uansett sperregrense (3% vs 4%) og ett vs. to utjevnings-mandater pr distrikt vil føre til et uendret mandat-tall for Rødt: de ville fått kun ett mandat i 2017 uansett.  MDG ville blitt hjulpet av en sperregrense på 3%.


Denne delen av VLUs rapport illustrerer tydelig at det overhodet ikke finnes intensjoner om å innføre lik/reell stemmerett for alle.


Så hevdes det, igjen, at et av hensynene bak å ha en sperregrense på utjevningsmandatene er å forhindre for stor fragmentering og at det kommer inn flere partier på Stortinget.

Men det finnes ikke hjemmel i grunnloven eller menneskerettserklæringen for å hindre nye partier å komme inn på Stortinget. Vi har dessuten omtrent ingen partier i dag mellom 0,6% oppslutning og Rødts rundt 4% oppslutning på ferske målinger. I tillegg er Rødt, MdG, V og KrF allerede inne. Det de store partiene er opptatt av er å redusere de småpartiene som allerede er inne sin innflytelse – det har blir sagt med klare ord flere ganger. Vil man ha en lov mot videre fragmentering, noe man ikke bør ha (fragmentering er mangfold), må man klart definere at den handler om nye partier. Det man/vil man ikke, for da kan ikke H, Ap, Sp og FrP fortsette å holde R og MdG nede.


Dagsavisen om valglovutvalgets rapport >


Fra side 109

Her skrives det om hvorvidt det å ha fått ett distriktsmandat skal kvalifisere ett parti  for å bli med i utjevningsmandat-ordningen:

“Hadde distriktsmandater gitt mulighet til å få utjevningsmandater ved forrige valg, ville resultatet tilsvart å redusere sperregrensen til to prosent. Det er altså MDG og Rødt som tjener på en slik endring på bekostning av de større partiene, og ordningen ville vært mer proporsjonal enn dagens ordning. “

Nei, Rødt og MdG ville IKKE tjent mandater ‘på bekostning av’ de store partiene - de ville fått det antall mandater de skulle ha. Forskjellen ville blitt at de store partiene ikke lengre ville kunne få ekstramandater på bekostning av de små.


Videre påpekes følgende viktige fenomen:

“Som nevnt over ville MDG fått 1 ekstra distriktsmandat med en mandatfordeling basert på dagens innbygger-tall og med 11 eller 19 valgdistrikter. Om antallet utjevningsmandater økes til 2 per valgdistrikt, vil MDG miste dette mandatet i en modell med 19 valgdistrikter.”

Konklusjonen på alt det ovenstående burde være at man i det minste burde sette ned sperregrensen til maksimum 2%.


(Vi nærmer oss snart smertegrensen: hvor mange sider skal skrives, hvor mange rapporterer skal genereres og hvor mange år skal man bruke på å diskutere det vi påstår at vi allerede har: ‘proporsjonal representasjon’ og lik/reell stemmerett til alle? Gode løsninger har vært diskutert i over 100 år - men de har blitt ignorert. Alle som vet litt noe valgordninger vet allerede hvordan kan enkelt kan innføre proporsjonal mandatfordeling. )


Fra side 110

“En måte å lage en mer forutsigbar ordning på er at utjevningsmandatene velges fra en «nasjonal liste». Dette har vær t diskutert flere ganger tidligere og ble i sin tid foreslått av den parlamentariske valgordningsnemnden av 1927. Nemnden mente at medlemmene på en «riksliste» kunne representere riksinteresser og ville være kandidater av særlig dyktighet.78 Dette ble ikke tatt til følge av Stortinget. “


Vi trenger ingen separat riksliste. Vi trenger kun å vedta at alle partier skal være representert i henhold til stemmeprosenten ved siste valg, og så kombinere en mandatfordeling som på landsbasis gir alle partier det antall mandater de har stemmer nok til med å sørge for at alle distrikter får det antall mandater vi mener de bør ha. Dette kan gjøres på ulike manuelle aller automatiserte måter – et godt utgangspunkt kunne vært å benytte dobbeltproporsjonal fordeling – ved å kombinere Pukelsheim-metoden med manuelt skjønn. Men verken valglovutvalget er de partiene som avgjør dette vil ha gode løsninger. De vil finne måter å opprettholde  ordninger som favoriserer dem selv, kombinert med å tilsynelatende være på jakt etter gode løsninger.


En sorgens dag: Valglovutvalgets rapport er lagt fram>


På samme siden presenteres den største løgnen i hele dokumentet:

“Det kan være ønskelig at partiene får mer innflytelse, at velgerne får mer innflytelse, eller at ordningen blir lettere å forstå. Hvis partiene eller velgerne skal ha mer makt over plasseringen av utjevningsmandatene, vil det være vanskelig å opprettholde distriktshensynene på samme måte som i dag.”

Denne problemstillingen har vært diskutert i en rekke land, over flere tiår. Selv om man ikke skulle benytte kjente løsninger som dobbeltproporsjonal representasjon/Pukelsheim metoden kan man gjøre som de gjør i f.eks. Nederland: først bestemmer det seg for hvor mange mandater hvert parti skal få.

Mener man at alle skal ha lik/reell stemmerett (noe vi er forpliktet til etter grunnlovsendringen i 2014) er svaret gitt: alle velgerene skal så lik grad av innflytelse som mulig, dermed må alle partier  representeres helt i samsvar med stemmeantallet, fysisk avrundet til hele mandater selvsagt. Dernest må man bestemme hvor disse mandatene skal tas fra, kombinert med en avgjørelse om hvor mange mandater hvert distrikt skal ha.


Her kan man, om man helt vil unngå eksisterende metoder som tar hensyn til to proporsjoner (rettferdig fordeling til distriktene og lineær fordeling til partiene), opprette ‘distriktsfordelings-forhandlinger.’ Men dette skulle være enkelt: Vi har allerede diskutert hvor mange mandater hvert av distriktene bør få, og vi ser alle ut til å være enige om at vi må hente partirepresentanter fra de distriktene hvert av partiene står sterkest i. Andre løsninger finnes selvsagt også, som å la partiene ha siste ord om det behøves en ending av den foreslåtte mandatfordelingen. Igjen: antallet mandater til hvert parti er allerede avgjort, den naturlige sperregrensen må tas i betrakting (den holder alle mikropartiene nede), og om vi ikke skal bruke eksisterende løsninger, ‘distriktsforhandlinger’ eller en kombinasjon av disse, ville det vært kanskje vært greit for de fleste velgere å la partiet de har stemt på ha siste ord med hensyn til hvor deres mandater skal hentes fra. (Man kunne til og med ha en valgordning der partiene kan velgere – før valget – hvordan deres egne man dater skal fordeles.)

ARTIKKELEN FORTSETTER

Fra side 111

“Utvalget mener imidlertid at utjevningsmandater har bidratt positivt til valgordningen gjennom at de sikrer at partiene får det antallet mandater som de ville hatt ut fra de nasjonale stemmetallene.”

Med vår svært dis-proporsjonale  mandatfordeling, noe de fleste (5 av 9) partiene har erfart å miste mandater på grunn av, vet vi alle at utjevningsmandat-ordningen ikke fjerner disproporsjonalitet.

“Samtidig kan færre og større valgdistrikter i seg selv bidra til økt proporsjonalitet og dermed redusere betydningen av utjevningsmandatene.“

SVs mann i VLU har påpekt at større valgdistrikter kan være en klar fordel for småpartiene. Men vi vil jo ikke at de gamle fylke skal stå uten representasjon. Her bør en kombinasjon være mulig. Vi kan benytte oss av større valgdistrikter, men pålegge disse å garantere at de gamle fylkene blir representert på en ordentlig måte. Mest sannsynlig vil dette føre til en mer lineær og rettferdig fordeling av partiene.

Fra side 112

“Seks utvalgsmedlemmer (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Røhnebæk, Strømmen og Aardal) vil i tillegg la partier som vinner et direktemandat, få delta i konkurransen om utjevningsmandater.”

Det er her en rettstvist på linje med det som skjedde da Sveits ble pålagt å endre valgordningen, eller da Tyskland ble pålagt å fjerne sperregrensen ved EU-valg kanskje må inn i bildet. Det finnes flere lignende rettssaker i ny europeisk historie som har tvunget myndighetene til å endre valgloven. Selvsagt bør et distriktsmandat i seg selv kvalifisere et parti til å bli en del av utjevningsmandat-ordnigen. Selv om dette blir innført er det slett ikke sikkert at vi får god utjevning, men det er et  viktig skritt i riktig retning. Men vil de store partiene fortsette å ignorerer alles selvfølgelige rett til å, på lik linje med andre velgere, ha rett til å påvirke hvem som skal styre landet? Det er det ingen grunn til å være så sikker på. Så langt har småpartiene (bortsett fra KrF) selvsagt sagt ja til en slik løsning, og i tillegg får de støtte av valgforsker Bernt Aardal og komiteleder Røhnebæk. Men her kan - og bør - alt skje.

Sammensetningen i valglovutvalget>

Fra side 113

“Når det gjelder krav til å stille lister i hele landet, mener flertallet i utvalget (Anundsen, Christensen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Høgestøl, Stok- stad, Storberget, Tørresdal, Aardal, Aarnes og Aatlo) at dette burde være et krav for å få utjevningsmandater. Mindretallet i utvalget (Giertsen, Holmås, Nygreen, Røhnebæk og Strømmen) mener dette er unødvendig og at en ordning der partiene risikerer å miste mandatet om de ikke har stilt liste, gir partiene nok insentiv til å stille lister i alle valgdistrikter.“

Her er igjen komitelederen på parti med de etablerte småpartiene, mens KrF ikke ser ut til å ville ha en ordning som sikrer KrF mandat på Stortinget. Dem om det. Men dette er et nasjonalvalg, og det vil være diskriminerende for småpartier om de skal holdes utenfor utjevningsordningen selv om de ikke kan stille representanter i alle fylker/regioner. De får kanskje ikke mer enn 4-5 mandater uansett, og dermed skulle det ikke være behov for å stille 11 eller 19 mandater til rådighet kombinert med å tvinges til å fordele disse på eksempelvis alle gamle fylker. En slik ordning ville være spesielt diskriminerende i visse fylker, og for visse partier, og tvinge folk i tynt befolkede områder til å stemme på partier de ikke er enige med.

ARTIKKELEN FORTSETTER

Valglovutvalgets mangel på etikk:

Folk har trodd på valglovutvalgenes utspill før også – og tatt feil

Om opphavet til arealfaktoren, hvordan utjevningsmandat-ordningen har feilet, og valglovutvalgenes syltynne argumenter for å forskjellsbehandle velgerne >>>

Fra side 121

“Det er imidlertid flertall i utvalget for tre sentrale endringer i valgordningen. For det første mener et flertall av utvalgsmedlemmene at proporsjonaliteten i valgordningen bør økes.”

Dette er en påstand som på ingen måte er dokumentert eller bevist i valglovutvalgets rapport.

“Flertallet i utvalget (Anunden, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Nygreen, Røhnebæk, Stokstad, Tørresdal og Aarnes) ønsker å videreføre dagens valgdistrikter som de er. Mindretallet i utvalget (Hoff, Holmøyvik, Holmås, Høgestøl, Storberget, Strømmen, Aardal og Aatlo) mener inndelingen i valgdistrikter bør gjøres med utgangspunkt i fylkesgrensene. “

Mye kan tyde på at småpartiene vil tape stort om de gamle, små fylkesgrensene opprettholdes som valgkretser, og det er vel derfor bl.a. Anundsen og Giertsen vil opprettholde denne løsningene. Se kommentarer til side  111.

Fra side 122

“Flertallet i utvalget (Christensen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Nygreen, Røhnebæk, Stokstad, Storberget, Aardal, Aarnes og Aatlo) mener at Viken bør deles opp fordi dette valgdistriktet blir for stort og ulikt de andre valgdistriktene i størrelse. Et så stort valgdistrikt vil senke terskelen for representasjon mye relativt til i dag. Mindretallet (Anundsen, Giertsen, Holmås, Høgestøl, Strømmen og Tørresdal) mener det er mindre problematisk at Viken blir et valgdistrikt. Disse medlemmene mener enten at en redusert terskel for representasjon er positivt, eller at terskelen kan opprettholdes gjennom å innføre en sperregrense på distriktsmandater.”  

Det er i saker som dette et framtidig vedtak bør baseres på en - og kun en - hovedvurdering: hvordan vil kombinasjonen av de ulike elementene i valgloven slå ut – sammen? Vil få få en økt eller redusert grad av proporsjonal representasjon – og vil denne økte graden av proporsjonalitet inkludere Norges største minoritet: småparti-velgerne? Småpartiene er mer enn noensinne svært viktig for at de fire store skal komme i regjering, og for at riktig fløy vinner valget.  For å sette det på spissen: sperregrensen, styringstillegget, fylkesgrensene og arealfaktoren er alle uvesentlige når de blir sett på isolert. Valgloven må inneholde en paragraf som sikrer proporsjonal mandatfordeling til partiene, med det nasjonale valgresultatet som referanse. Får KrF eller MdG 2.1% av stemmene, må de få 2.1 prosent av mandatene. Uten en lov som sikrer dette, får vi mange fremtidige valg med feil regjering.

“Flertallet i utvalget (Anundsen, Christensen, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Høgestøl, Nygreen, Røhnebæk, Stokstad, Strømmen, Tørresdal, Aardal, Aarnes og Aatlo) mener derfor det er hensiktsmessig å innføre et minimumstall for antall mandater på fire.” Endelig. Arealfaktoren diskriminerer folk flest; dem hjelper noen få velgere ved å diskriminere mange, og løsning må avskaffes.

Se også: Hva skjer egentlig i valglovutvalget?

“I tillegg mener flertallet at alle valgdistriktene skal få ett mandat først, før de resterende mandatene blir fordelt med Sainte-Laguë. Dette vil gjøre at de minste valgdistriktene blir noe overrepresentert relativt til de største.“

Da er vi tilbake til elementer som totalt kan ødelegge det vi måtte har oppnådd i retning av proporsjonal representasjon. Valgloven har alltid vært mye mer opptatt av rettferdig geografisk fordeling enn rettferdig fordeling av mandater til hvert parti.. Men disse to proporsjonene kan tas hensyn til samtidig.

Om man stemmer på et medlem av et parti fra Viken, og det mandatet av en eller annen grunn ikke kommer inn, vil man jo heller ha et annet mandat fra samme parti enn å få en fra et annet parti men som også kommer fra Viken. Partitilhørighet må ha høyere prioritet enn postadresse. Dett er valgloven - og valglovutvalgets Achilles-hel. Hensyn til at vi år en proporsjonal fordeling av mandater til hvert av partiene må ha høyere prioritet enn dette med hvor de kommer fra – og dessuten kan jo disse to proporsjonene begge tas hensyn til med en god valgordning.

“Mindretallet i utvalget (Giertsen/H, Grimsrud Senterpartiet), Holmås/SV og Storberget/Ap) ønsker å beholde dagens ordning med arealfaktor på 1,8 uansett antall valg-distrikter.”  Godt å høre at en ordning som i svært høy grad diskriminerer de aller fleste velgerne - og lett kan føre til at feil fløy vinner valget – har så liten støtte.

“Når det gjelder fordelingsmetode, vil utvalget beholde Sainte-Laguës metode, og flertallet i utvalget (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøy- ik, Røhnebæk, Stokstad, Storberget, Tørresdal, Aardal, Aarnes og Aatlo) vil beholde dagens forhøyede første delingstall på 1,4, mens et mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen og Strømmen) vil senke dette til 1,2. “

Dette styringstillegget/ledetallet har ingenting med styring å gjøre. Det kan gi ekstramakt til de som ikke skal styre, og vippe riktig regjering ut av en maktposisjon. Løsningen er også i direkte konflikt med grunnlovens §98, og  oppfører seg som en sperregrense. At Rødts Nygreen kun vil senke det til 1.2 er nok en sannhet med modifikasjoner, Rødt vil jo avskaffe styringstillegget – men dette var vel en intern avstemming med to svarmuligheter.

ARTIKKELEN FORTSETTER

At Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Stokstad, Storberget, Tørresdal, Aardal, Aarnes og Aatlo vil opprettholde noe som rett og slett er en ekstra sperregrense; en som tar mandater fra de små partiene og gir til de store en på en måte ikke overraskende og skremmende på en gang. Det nærmeste vi kommer  rester etter sovjetkommunistiske metoder for å holde minoriteter/opposisjonen nede i dagens Norge er de fire store partiene (pluss KrF) sin fascinasjon for å ta den reelle, like stemmeretten fra noen av velgerne. Om disse politikerne har gjort hjemmeleksen sin, vet de godt at dette ikke er et styringstillegg – det er en dårlig skult sperregrensen som kommer på toppen av den andre - og, om noen av VLUs medlemmer får det som de vil – en sperregrense for distriktsmandatene.

Mest sannsynlig vil verken Holmås (SV), Høgestøl (Venstre), Nygreen (R) eller Strømmen (MDG) opprettholde styringstillegget, men avstemningen gjaldt nok 1.2 vs 1.4, og ikke 1.4  vs. å avskaffe hele ordningen. Det er forøvrig nesten ingen land som har styringstillegg.



“Mindretallet* i utvalget (Anundsen, Grimsrud, Hoff, Holmøyvik, Stokstad, Storberget, Tørresdal og Aardal) mener en sperregrense på distriktsmandater er hensiktsmessig uansett for å sikre dagens terskler for representasjon og er delt mellom en grense på fire og tre prosent.”

Flertallet hevder å ville sette ned sperregrensen og få økt grad av proporsjonalitet – to endringer som, isolert,  vil føre til mindre diskriminering; større grad likhet for loven og flere velgere som har reell og lik grad av stemmerett. Men dette mindretallet mener tydeligvis at man skal eliminere effekten av de positive endringene vi kan komme til å se; endringer som vil senke terskelen for medbestemmelsesrett, men noe som “sikrer dagens terskel for representasjon" En høy terskel for representasjon er en av hovedårsakene til at vi ikke har proporsjonal mandatfordeling i Norge. At et mindretall har de meningene de har, får så være. Det ene hovedproblemet med valglovutvalgets rapport er at den ikke inneholder noe som helst som sikrer oss proporsjonal mandatfordeling, lik stemmerett, at alle stemmer er like mye verdt osv. Den andre er at den heller ikke innholder detaljer som viser at totaljusteringen – summen av alle valglovens elementer – vil garantere en helt klar økning i  graden av proporsjonalitet.


Kombinasjonen av tre sperregrenser (den på 4%, styringstillegget, og en ny sperregrense for distriktsmandater) vil – sammen med arealfaktoren, en utjevningsmandat-ordning som ikke er i nærheten av å utjevne godt nok, måten vi forholder oss til fylkesgrenser på, mangelen på dobbeltproporsjonal fordeling, mangelen på preferansevalg og alle de andre svakhetene i valgloven garanterer at vi ikke kommer til å ende opp med den løsningen vi allerede mener at vi har: proporsjonal mandatfordeling.


*Hvem er så det mindretallet  som vil opprettholde dagens terskler for representasjon?


Anundsen er fra FrP – det mest stemmerett-for-alle-fiendtlige partiet Norge har hatt.

Grimsrud representerer Senterpartiet i valglovutvalget. Sp har slåss hardt for valgpolitske privilegier til seg selv, med det å få inn flere Senterpartister på Stortinget som mål (og resultat). Sp vil IKKE at alle skal ha lik stemmerett.

Kristin Hoff er i valglovutvalget av ukjente grunner  – hun er direktør for næringspolitikk i Norsk Landbrukssamvirke, og det finnes vel ikke mange  med tilknyting til landbruket som ikke vil gi Sp privilegier.

Holmøyvik er med i utvalget som uavhengig, og  vil avskaffe (!) Stortingets svært viktige “instruksjonsrett” - selve ankeret i forhold mellom velgere>Storting>regjering. Å avskaffe denne instruksjonsretten er ikke helt ulikt det vi ser i USA, der en president fungere som en løs kanon på dekk som sier og gjør det han vil som om han skulle være en konge med faktisk makt parlamentet.  Holmøyvik er også knyttet til det konservative minervanett.no  – ett nettsted som er sentralt når det gjelder å formidle måter å komme rundt sperregrensen på. (De har hatt artikler som ‘Den ultimate guiden til når du skal stemme taktisk på Venstre’, ‘Holmenkollen og Frogner Høyre reddet Venstre" osv.) Kombinasjonen av å framsnakke høy sperregrense og aktivt tips sine meningsfeller om hvordan man skal komme rundt den er en høyst tvilsom affære.  

Stokstad er også inne som uavhengig – ikke som partirepresentant.

Storberget er Ap-mann, og gikk ut samme dag som denne rapporten ble lagt fram med forslag om å øke vår allerede høyre sperregrense fra 4% til 5%.

Tørresdal representerer Kristelig Folkeparti i utvalget – det eneste 'småpartiet' som helt klart er uinteressert i å bedre småpartienes vilkår.

Aardal er en valgforsker som mener at den valgloven vi allere har er god.

På besynderlig vis har minst fire 'uavhengige' antidemokrater (anti-lik-stemmerett-for-alle) havnet i valglovutvalget – noe som atter en gang reiser spørsmålet om og hvordan dette utvalget er sammensatt – og hvem som har valgt inn disse medlemmene.