Senterpartiet utgjør 14.5% av velgermassen, men ser ut til å mene at de skal kunne diktere regjerings-sammensetningen – selv om Ap/SV/R/MDG representerer nesten tre ganger så mange velgere som Sp. Verken Ap, MDG, R eller SV vil ha en regjering uten SV, og for å få et velgerflertall bak regjeringen, burde også MDG være med. 

– Senterpartiet fikk 402.933 stemmer, som ga dem 28 mandater, selv om de hadde stemmer nok til 24.  
– SV/MDG/R, som også vil ha ny regjering, fikk 486.636 stemmer, og fikk 24 mandater, men hadde stemmer nok til 28.
– Den grupperingen som fikk nesten 84.000 stemmer mer enn den andre får med andre ord 8 mandater færre. 

Dette kan endre Norge totalt. Sp vil at ingen fra en gruppering som representerer bortimot en halv million velgere – en grupp som også vil ha en ny regjering –  skal få plass i regjeringen – mens Sp, som har langt færre stemmer, skal. 

SV, R og MDG har økt sin oppslutning med 4,6 prosentpoeng siden forrige stortingsvalg, mens Senterpartiet har økt sin oppslutning med 3,2 pp. 

En koalisjon mellom Ap/SV/MDG med støtte fra R ville hatt et større velgerantall i ryggen enn en Ap/Sp-regering, men Ap og Sp uttaler seg som om velgerne ikke skal tas hensyn til i det hele tatt. De snakker begge om flertall som kun eksisterer etter at man har konvertert stemmetallet til en kombinasjon av et seks mandater for høyt antall til Sp/Ap med et fire mandater for lavt mandat-tall til MDG - forårsaket av noen få hundre velgere.

Selv om man holder seg til de kun siste 20 årene, og kun ser på Europa, har det vært to rettsaker – i Sveits og Tyskland der retten har vurdert om lovene parlamentet har vedtatt er i konflikt med disse landenes grunnlov. I begge tilfeller har parlamentene tapt.

KrF og MDG hadde stemmer nok til 7 mandater hver – og MDG ville fått 7 mandater, selv med en 4%-sperregrense, om man hadde beregnet hvem som kom over/under denne grensen på en mer demokratisk måte enn vi gjør i dag. MDGs oppslutning ville blitt 4,0869% med tall fra sent i går, og KrF ville fått 3,94%

Til forsvar for for de som vil si at vi kan ikke gjøre noe unntak fra regelen om at det er stortingsflertallet, og ikke velgerflertallet som avgjør hvem som skal bli statsminister og hvem som ender i regjering: dette stemmer jo - med det viktige og høyst relevante unntak vi har på fordi makten i Norge er tredelt – mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Domstoler, både i Norge og internasjonalt, avgjør om lovene Stortinget har vedtatt er i overenstemmelse med grunnloven. 

Selv om man holder seg til de kun siste 20 årene, og kun ser på Europa, har det vært to rettsaker – i Sveits og Tyskland der retten har vurdert om lovene parlamentet har vedtatt er i konflikt med disse landenes grunnlov. I begge tilfeller har parlamentene tapt.

Norges lovverk på dette området er inspirert av den franske forfatteren/politiske filosofen Montesquieu sitt prinsipp om at 'makt stanser makt', ofte omtalt som maktfordelingsprisnippet. Også her i landet kan 'makt stanse makt'. 

Skjønn
Rent bortsett fra at vi har en valglov som (takket være stemmer fra de største partiene) favoriserer de største partiene, og dermed er i strid med grunnloven, bør man bruke rent skjønn. Norge har, i over 200 år, unnskyldt seg – når urettferdighet påpekes i mandatfordelingen – med at sånn er lovverket. Vi må handle i overenstemmelse med loven. Det må vi, men takket være maktfordelingsprinsippet vi kan endre loven, til og med midt i en Stortingsperiode. 

For å ta stilling til om valgloven er så god som den kan være, bør vi vurdere utfallet av hvert valgresultat, og en stor mengde meningsmåinger – og se om utfallet er i samsvar med grunnlovens påbud om at ingen skal forskjellsbehandler urimelig elle unødig, eller med diskriminerngsloven, eller med menneskerettighets-deklarasjoner vi er enige om at vi skal følge. Det er stort sett det vi har gjort på valgordningen.no, og konklusjonen er at vi ikke er i nærheten av  å følge vår egen grunnlov. Mandatfordelingen ved dette valget er et godt eksempel.  Hadde man ikke overlatt mandatfordelingen til en algoritme – av den elendige typen , ville man ikke fått gjennomslag for den mandatfordelingen algoritmene(e) foreslår:

1) Ingen ville foreslått at Frp skulle fått et mandat for mye.

2) Ingen ville foreslått, bortsett fra muligens Senterpartiet, at Sp skulle fått fire mandater for mye. 

3) Mange er kanskje fornøyd med at MDG og KrF ryker under sperregrensen, fordi 90% av velgerne ikke stemmer på et av disse partiene.  Men den rettferdiggjør ikke at 1600 velgere skal kunne avgjøre om MDG får 3 eller 7 mandater. I praksis fører vår ubrukelige algoritme til at skjebnen til hvert av disse mandatene er avgjort av 400 velgere hver. KrF har tall som er ganske like.  

4) Det gir heller ikke mening at de fem rødgønne, som har et massivt overtak uten oppkonstruert drahjelp av valgloven, skal få ekstra mandater. Motfløyen er svekket nok som den er, og igjen: urimelig eller unødig forskjellsbehandling er fordbudt gjennom grunnloven. Riktignok har Ap blitt forskjellsbehandlet mye grovere før – en gang fikk de 17 mandater for mye, men ett onde legitimerer aldri ett annet. 

'Alle skal med', i 'hele Norge'
Dersom Ap og Sp faktisk mener at alle, i hele Norge, skulle vært med - også på valdagen, og grunnloven hadde blitt fulgt,  ville mandatfordelingen vært svært annerledes. 

Se også:

Fortellingen om Vedum (Dagbladet 21. september 2021)