De fem rødgrønne partiene fikk støtte fra nesten 60% av velgerne, mens de borgerlige endte opp med støtte fra  40.4% prosent av velgerne. Nå vil Ap og Sp lage en regjering som har støtte fra færre velgere enn de borgerlige har, og langt lavere støtte enn oppslutningen de fire borgerlige fikk i 2017.

Dette valget har atter en gang bekreftet at politikerne i de største partiene ikke er så opptatt av hvor stor støtte de har fra velgerne. Ap/Sp fikk seks mandater for mye denne gang – som førte til 68 mandater, selv om de hadde stemmer nok til bare 62. De fire borgerlige partiene fikk stemmer nok til 71 mandater, mens de fikk bare 68. Hvis Sp/Ap klarer å danne en regjering sammen, er de avhengige av trioen MDG/R/SV, som fikk støtte fra 16,2% av velgerne; en større gruppe enn de som støtter Sp (13,5%). 

Dersom Ap dannet regjering med støtte fra venstre/miljøsiden i stedet for med Sp, ville det fortsatt blitt en mindretallsregjering, for den ville hatt støtte fra 42,4% av velgerne, som tross alt et større antall velgere enn Ap/Sp (eller de borgerlige) har støtte fra, og klart lavere enn de 48,8% de fire blå fikk i 2017. 

Hadde man basert regjeringsdannelsen på  hvor stor oppslutning partiene fikk, i stedet for mandatfordelingen, ville man måttet ta hensyn til MDG, som fikk tre mandater mens de hadde stemmer nok til 7. KrF ville også vært styrket med fire mandater, mens Ap og Sp måtte avstått fra sine seks blindpassasjerer. 

Om vi også hadde tatt bort FrP og Pasientfokus sine to ufortjente ekstramandater, ville vi fått en ganske oversiktlig situasjon – om ikke den norske regjeringsordningen hadde vært like svak som valgordningen: Etter en lang tid der politikerne har fokusert mest på valgkamp, kommer en periode hvor man diskuterer om de skal forhandle eller ei, etterfulgt av en ofte svært lang periode med regjeringsforhandlinger. Nå har de brukt 16 dager på å finne ut at SV og Ap/Sp ikke er såpass enige om skatteproblematikk at SV vil sitte i denne regjeringen. Resultat er at to partier som verken har mandat- eller velgerflertall skal forhandle seg fram til en regjeringsavtale seg i mellom – en avtale som de MÅ ha støtte fra andre for å få godkjent. Hvis ikke Ap/Sp blir enige, sitter sikkert de fire borgerlige klare til å gjøre hva som helst for at det blir en regjering som er klart mer borgerlig fundert en det de rødgrønne velgerne trodde de hadde stemt på.

De fire borgerlige pluss Senterpartiet har støtte fra til sammen 53,9% av velgerne. Dette tallet er lavere enn den rødgrønne fløyens 55,9% – men forskjellen er ikke så stor. 

Om Sp og Ap ikke blir enige, kan vi fortsatt få oss en overraskelse, siden flertallet av mandatene jo ikke vil ha en regjering der SV – og spesielt ikke R/MDG – er medspillere. Ap kan også danne en regjering alene. Den burde i så fall ikke vært basert på Arbeiderpartiets politikk, for den er jo folk flest uenige i, men kunne fungert som en administrativ regjering der man vedtar det som bør vedtas på Stortinget, i tur og orden – og hvor flertallet av Stortingsmandatene, gjennom sine stemmer, har det siste ordet i alle saker. 

Om bare mandatfordelingen hadde vært i samsvar med folkeviljen kunne dette blitt en mye mer demokratisk ordning enn vi har hatt tidligere, og et godt alternativ til de fleste andre ordninger – bortsett fra en bred koalisjon der alle partier ville hatt en grunnlovfestet rett til å sitte i regjering – eller en svært bred koalisjon med partier fra begge fløyer.

En av grunnene til at den islandske regjeringen omsider ble stabil i 2017 – etter mange nyvalg og mislykkede forsøk på 'forhandlingsbaserte' regjeringskonstellasjoner, var at statsminsiteren som til slutt ble utnevnt, Katrín Jakobsdóttir, fungerte i minimal grad som er maktperson. Hun var både talsperson for regjeringen og hadde en administrativ rolle i den, men hun hadde aldri blitt 'forhandlet' frem. 

Kanskje det beste for all parter vært om statsledere ikke ble oppnevnt i egenskap av å representere et av partiene/ en av partene i en 'uenighet', men som en samlende faktor; en som i stedet for å oppnå enighet mellom ulike grupper man vet ofte er dypt uenige hadde som hoverformål å få til et så godt resultat som mulig på tross av uenighetene. 

Summen av uenighetene er jo noe helt annet enn enighet.

Kunsten å administrere en gruppe som man vet har svært forskjellige synspunkter uten å blande inn egeninteresser er det nok mange poilitikere som ikke mestrer – men om det skorter på å finne kandidater som er inkluderende og diplomatiske nok blant partiledernes rekker, kan man jo lete helt andre steder. Hva med Ingunn Solheim? Hun har lang erfaring med partiledere, takler å være ordstyrer i opphetede debatter bra, og ser ikke ut til å lide av å ha problemer med å være i samme rom som folk som er svært uenige med hverandre.