Da den nyeste oppdateringen av §98 i grunnloven ble vedtatt, var det faktisk en del politikere som var motstandere av denne endringen. 

Slik er paragrafen, etter endringen 13. mai 2014:

"Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling." 

Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet kom på denne måten omsider inn i vår grunnlov. Dette er en av de viktigste grunnlovs-paragrafene vi har, særlig med tanke på å nå målet om at alle velgere skal ha reell stemmerett på lik fot med andre velgere. Det er minst 2-300.000 velgere som ikke har reell/lik stemmerett, til stor glede for de fire største partiene.  

Når urettferdige valglover ved dom har blitt endret i andre land, som f.eks. i Sveits, er det fordi valgloven har vært i konflikt med grunnloven – som i alle land bør slå fast at alle har rett til å være med på å påvirke hvilke mandater som havner i parlamentet. 

I Norge er det spesielt Arbeiderpartiet som har  fått inn flest ikke-folkevalgte takket være favoriseringen av store partier. Går man rettens vei for å fjerne favoriseringen av velgere som stemmer på store partier på bekostning av velgere som stemmer på mindre partier, vil § 98 være et viktig referansepunkt. Noen kan sikkert forestille seg at Arbeiderpartiet (men også Senterpartiet og Høyre) vil prøve å finne måter å forhindre at alle norske borgere får lik og reell stemmerett, men om man bekymrer seg for dette, er man for sent ute. Ap har allerede forslått en endring som berører §98.

Selv om Ap fikk en oppslutning denne uken som var nesten 7 prosentpoeng høyere enn Sp, fikk Sp 4 mandater for mye, mens Ap fikk 2. Frp og bittelille Pasientfokus fikk også et mandat for mye. Det er all grunn til å anta at Sp ønsker å fortsette å ha privilegier som ingen har. Høyre og Ap ønsker også priviligeier,  og førstnevnte har sittet i regjering i åtte år uten å ha gjort annet enn å opprette et utvalg – valglovutvalget – som har gjort en oppsiktsvekkende svak innsats for at norske velgere skal få reell, lik stemmerett. Dessuten har deres utpill aldri blitt behandlet, som forsinker endringen av valgloven med åtte i stedet for fire år

Les mer om valglovutvalget her 

Valglovutvalget

Dette med Senterpartiets spesielle situasjon er et kapitel for seg – noen mener at arealfaktoren har blitt beregnet ut fra de nye fylkene, selv om det var enighet om at man skal bruke gamle fylkene som valgkretser.  Sjekk kartet i Dette bildet forklarer hvorfor den gamle ordningen med arealfaktor pr. fylke ikke kan opprettholdes – det viser hvor forsvinnende lite Oslo er i forhold til de andre fylkene, spesielt etter fylkessammenslåingen. Mer om Senterpartiets særsituasjon senere.

Grunnlovsendringen Ap har foreslått har tittelen  Grunnlovsforslag fra Jette F. Christensen, Lene Vågslid og Martin Kolberg om ny §113 a (om begrensning i menneskerettighetene), og har ikke blitt behandlet enda. 

Ovennevnte Ap-politikerne vil 'kodifisere den begrensningsadgang i Grunnlovens menneskerettigheter som domstolene legger til grunn'. Utgangspunktet deres er at 'det er ikke tvil om at Grunnlovens menneskerettigheter gjelder med begrensninger, selv om dette ikke fremgår av Grunnloven selv'.  

Slik begynner §113, som de vil endre: 'Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.' Dette er allerede en tvilsom paragraf, som åpner for at man kan overse §98 om man har en lov – f.eks. valgloven – som sier noe annet. Dette er så menneskerettighets-relatert som det kan få blitt, ettersom §98 i utgangspunktet beskytter oss mot inngrep som ikke har lovhjemmel. 

Ap-trioen vil heller at det skal stå: "Enhver begrensning av en rettighet i denne grunnlov må være fastsatt ved lov, være forholdsmessig og respektere kjernen i den enkelte rettighet." Ved første øyekast ser dette ut som et forslag som kan styrke menneskerettigheters vilkår i Norge, men i prinsippet vil en videreutvikling av denne paragrafen legitimere brudd på §98, som beskutter oss mot forskjellsbehandling. 

Ap-politikernes grunnlovsendringer slutter med et avsnitt om at det 'ikke i noe tilfelle kan gjøres begrensninger (etter foregående ledd) i §§ 93, 94, 95, 96, 100 fjerde ledd første punktum og 105. Lest på em annen måte: Når en sak om hvorvidt valgloven er i konflikt med grunnlvoen kommer opp, vil det jo vises til at §98 ikke er nevnt i §113. § 98 kan derfor, å en finurlig og indirekte måte,  anses som en av grunnlovsparagrafene som helt spesifikt IKKE er omtalt som en av de paragrafene som man 'ikke i noe tilfelle' gjøre unntak fra.

Dette vil kunne brukes til inntekt for å opprettholde den forskjellsbehandlingen i valgloven som spesielt Ap har fått tildelt mange titalls ekstramandater av. 

Nå som det er klart at den borgerlige regjeringen har brukt åtte år på å generere en valglovutvalg-rapport, uten en gang å gjøre den klar for behandling på Stortinget, vil det ta minst åtte år før en endring i valgloven trer i kraft. Hadde dette vært påbegynt i 2013, kunne Solbergs første regjering behandlet saken, og kravet om at den må behandles av neste Storting kunne allerede vært overstått. 

Høyre har programfestet at partiet ønsker at hver stemme skal stemme likere', kunne vi lese i 2013 – i et oppslag som handlet om at Erna Solberg minte om at Norge har en urettferdig valglov. 

Men så kom 2017, og da vant Høyre valget utelukkende på grunn av det faktum at alle stemmer ikke teller like mye. Da var det ikke så farlig med det som sto i Høyres program lengre – de gikk til og med til det skritt å fjerne det partiprogrammet der de hadde vedtatt at alle stemmer skulle telle likere fra sin server, eller i hvertfall fra publikums innsyn. Refrenget før valgdagen var at man må stemme på Høyre om man vil ha Høyre-regjering, som jo er et tydelig ønske om at Høyre-sympatisører ikke lengre skal stemme taktisk på Venstre – en strategi som ikke gikk slik Høyre ønsket seg. Høyre mistet mye oppslutning, mens Venstre fikk økt sin oppslutning – selv med ingen eller kun få taktiske stemmer fra Høyre. 

Høyres plan B, rent menneserettighet-messig, ser ut til å være å uthale behandlingen av valglvoutvalgets forslag små mye som mulig. Der har de gjort det beste de kan – nemlig å ikke gjøre noen ting – og overlater stafettpinnen til vår neste regjering som også er dominert av partier som tjener på valglovens favorisering av store partier.