Vinner egentlig Jonas?

20.08.2021

Eller for å si det på en annen måte: er det faktisk Ap/Jonas som nå ser ut til å vinne? Dersom Senterpartiet mot all formodning skulle forsette med sin nedadgående popularitet på målingene fram mot 13. september, kan vi komme til å se at det blir SV, Rødt og MDG som kan få den egentlige hovedæren for en rødgrønn seier denne høsten

Over: faksimile fra Dagbladet

Ap er Norges største parti, og de fem rødgrønne har lenge hatt et stort overtak på meningsmålingene. Støre virker både morsommere og mer avslappet enn i 2017, og med god grunn. 

Dessuten, som Martine Aurdal skriver i Dagbladet i dag: "På borgerlig side går tre av de fire partiene til valg på ikke å sitte i regjering sammen». Det gjør jo noe med humøret, og setter det påståtte rødgrønne kaoset i et litt annet perspektiv. Både KrF og V har ymtet om i hvert fall halvåpne armer mot et fremtidig Ap-samarbeide. H og FrP har mistet oppslutning. Og sist, men kanskje størst: alle partiene på den rødgrønne siden opplever økt popularitet siden 2017 – som dette skal handle om – bortsett fra Ap.

Jonas vant jo egentlig valget i 2017. Ap fikk klart flere stemmer enn på dagens målinger, og de fem rødgrønne fikk flest stemmer totalt. Grunnen til at Høyre endte med regjering, statsminister og stortingsflertall har blitt analysert opp og med, men forklaringen er like enkel som den er tragisk: de blå fikk mandatseieren selv om motparten fikk flest stemmer av to helt konkrete grunner:

1) Den borgerlige fløyen vant fire mandater på grunn av valgordningen, mens den rødgrønne tapte fire.
2) De borgerlige – spesielt-Høyre-velgere – bedrev grundig forbereberedt taktisk stemming for å hjelpe de to småpartiene på høyresiden å komme over sperregrensen, mens en del Rødt- og MDG-velgere stemte taktisk på SV for å sikre dem over sperregrensen. 

Resultatet var at vi - i stedet for 85 rødgrønne og 84 blå, som slik stemmesedlene (les:velgerne) ville det, fikk vi 88 blå og 81 rødgrønne i 2017. De rødgrønne hadde riktignok bare et lite stemmeoverskudd, men det førte til et mandat-underskudd på hele 7 mandater takket være Ap-utformende vedtak om hvor stor grad av stemmerett våre ulike velgergrupper skal ha. Kvinner, arbeidsløse og eiendomsløse har fått stemmerett, i hvert fall i teorien, men avhengig av hvor man bor og hvem man vil stemme på er det fortsatt mange som ikke en gang har reell stemmerett på papiret. I 2017, eksempelvis, gikk alle MDG og R-stemmer fra utenfor Oslo i papirkurven. Venstre og/eller KrF kan komme til å oppleve noe lignende i år.

I tillegg til at MDG og R til sammen tapte 6 av 8 mandater, fikk FrP og Høyre tre mandater for mye sist gang. Dette ble, i svært begrenset grad, utjevnet av at Ap og Sp også fikk tre mandater for mye: Ap/Sp-politikere egner seg jo ikke som stand-ins for R og MDG-representanter.  

Hele mandatfordelingen var klart ute av takt med folkeviljen i 2017. Det var faktisk bare Venstre som fikk det mandatanatallet de hadde stemmer nok, og Venstres stemmetall var som kjent utsatt for taktikkeri fra de blå. Vi har alle vendt oss til at valg i Norge er iblandet store mengder sirkus og lotteri.

Støre selv tar det hele med med stoisk ro, og sier at han rett og slett vil forholde seg til situasjonen slik den er nå i stedet for å spekulere. Det er nok nettopp derfor han kan reise fra Arendal med større selvsikkerhet enn før. 

All ære til Dagbladet og kommentar Martine Aurdal som gir Støre et velfortjent klapp på skulderen i dagens Derfor vinner Jonas-kommentar. Det har Støre og Ap fortjent etter alle oppslagene om de vil få et ‘historiske dårlig valg’ selv når det går tydelig oppover for Ap, eller om ‘katastrofemålinger’ selv om de er klart størst, med referanse til tidligere og bedre resultater. Nesten alle stortingspartier har hatt mye bedre tall før.  Aurdal skriver at ‘Arbeiderpartiet og SV assosieres sterkt med rettfedighet', som jo blir  ironisk ettersom det er Ap som er hovedansvarlige for en valgordning som er så urettferdig at Ap tapte flertallet i 2017. 

Ved å ikke slippe småpartiene til, gambler de med valgseire på vegne av omtrent halvparten av befolkningen – uten en reell fullmakt til å gjør det.

Dersom Senterpartiet mot all formodning skulle forsette med sin nedadgående popularitet på målingene fram mot 13. september, kan vi komme til å se at det blir SV, Rødt og MDG som kan få den egentlige hovedæren for en rødgrønn seier høst - fordi de etter mange år ser ut til å komme seg over de ulike hindrene bl.a. Ap har lagt for dem. 

"For fire år siden tapte Arbeiderpartiet valget etter å ha mistet sakseierskap nettopp på dette feltet. Valgforskere har trukket fram dette som den viktigste forklaringen på hvorfor det gikk som det gikk", skriver Aurdal, og viser til temaet arbeid og sysselsetting, og at velgerne angivelig trodde Støre var bedre til å sikre norske arbeidsplasser enn Støre. Det er akkurat når hun skriver om hva Ap har gjort bedre denne gangen at det skurrer. For: hvis Ap gjør ting så mye bedre i 2021 enn i 2017, hvorfor viser det seg ikke på meningsmålingene? Det er de fire andre ikke-borgerlige som gjør det bedre.

Summen av en stor mengde målinger gjort over en lang periode foreslår jo, som mange elsker å repetere ad nauseum, at Ap har mistet popularitet siden 2017 – et fenomen som stort sett er irrelevant i dag, bortsett fra i en sammenheng som denne. Støre selv tar dette med med stoisk ro, og sier at han rett og slett vil forholde seg til situasjonen slik den er nå i stedet for å spekulere. Det er nok nettopp derfor at Støre kan reise fra Arendal med større selvsikkerhet enn før. 

Hvis de rødgrønne vinner, og R/MDG (og SV, som også har vaket rundt sperregrensen mange ganger) er en sterkt medvirkende årsak til seieren, bør/må Ap – i likhet med Høyre – se på sperregrensen med nytt blikk. Begge kan nemlig bli svært avhengige av at småpartiene de tidligere ville holde nede for å redde sitt eget skinn og sin egen fløy. Småpartiene kan ble de største partienes livbøyer før man vet ordet av det. Ved å ikke slippe disse småpartiene til, gambler de med valgseire på vegne av omtrent halvparten av befolkningen – uten en reell fullmakt til å gjør det.

Neste  | Indeks |  Forrige