Grunnen til at de fem partiene i den rødgrønne fløy er fem partier og ikke ett, er at de er uenige. 

Det at de rødgrønne er uenige om mangt, vet vi allerede. Men i dag ser vi at tre grupper arbeider ganske intenst for å gi et inntrykk av at det er høye konflikter og/eller kaos på venstresiden  – eller i det minste for  å gi næring til uenighetsnivået. Håpet er, for en del av dem, å skape splittelse / å svekke den rødgrønne siden.

1:  Borgerlige enkeltjournalister
Flere av dem vrir allerede på uttalelser og skaper overskrifter som helst får folk flest til å tro at det å stemme rødgrønt er fånyttes. Det er omtrent den eneste muligheten de har til å bidra til at deres favorittparti vil fortsette med å ha mye mer makt enn det egentlig fortjener –  for de fem rødgrønne har jo hatt et massivt overtak på alle  målinger (enkeltmålinger kan ikke tas på alvor) siden 2018.

2:  Den annonse-baserte pressen
Flere klikk betyr som regler mer annonseinntekter. På samme måte som det lønner seg for avisene å bestille meningsmålinger basert på et lite utvalg respondenter (det skaper tilsynelatende mye dramatikk fra den ene valgmålingen til den andre, og dermed flere tabloitis-lidende lesere), så lønner det seg for dem å gi inntrykk at absolutt alt er mer dramatisk enn det egentlig er. En liten endring innenfor feilmarginene i en meningsmåling skaper overskrifter som 'Parti Ditt stuper på meningsmålingene' eller 'Parti Datt fosser frem’: flere klikk = flere annonse-visninger = kroner ruller inn.

Faksimile fra Østlendingen

3:  Milliardærene. Det er foreløpig 42 milliardærer som sponser Høyre – av opplagte grunner. En av dem snakker om å flagge ut om de rødgrønne vinner, en av de andre har i en avis begynt å snakke om at han plutselig liker Jan Bøhler og syns at Senterpartiet gjør mye bra for landet, men innrømmer i en annen avis at dette nok er mye taktikkeri. Han har nå sponset Sp, og forteller at han vurderer at han – en Høyre-velger – vurderer å stemme Sp dersom det viser seg at sjansen for å få til en blå regjering er tapt. Svært mange velgere og investorer, og antakelig alle milliardærer, håper at Senterpartiet enten blir et borgerlig parti igjen, eller at det i det minste blir så mye baluba på venstresiden at det snart blir en rødgrønn regjeringskrise eller at de rødgrønne blir så på kant med hverandre at fire år til med borgerlig styre blir ‘den eneste løsningen.

VG hadde nylig et oppslag om ‘det rødgrønne kaoset’, der det sier at Sp bare vil sitte med Arbeiderpartiet. Selvsagt vil de helst det. Men ordet ‘helst’ er avgjørende her, for Sp har jo ikke stilt noe ultimatum / sagt at dette er et kriterium for å sitte i regjering med Ap. 

Deretter forteller VG oss at det siste alternativet av tre, er at Ap lager en regjering alene – som selvsagt blir en mindretallsregjering. Definisjonen på en mindretallsregjering er at den ikke har et flertall bak seg i parlamentet. Man trenger ikke støtte fra flertallet for å lage en mindretalls-regjering – det at man ikke har støtte fra flertallet er faktisk et forutsetning for at man kan kalle den  mindretallsregjering. Det essensielle er at man fortsatt må få støtte fra flertallet av stortingsmandatene for å få gjennomslag. En Ap-basert mindretallsregjering må få støtte fra flere stortingsmandater en andre mindretalls-alternativer vil få, men ikke flertall.  Siden de faktisk er en mindretalls-regjering, må de ofte søke støtte fra sak til sak. Men de må ikke ha støtte fra ‘resten’, slik VG hevder. 

Blant de mange svakhetene i den norske valgloven, er den viktigste at man fokuserer mer på politikere enn på velgere. Man snakker om at en regjering eller sak 'har flertall’ selv om man vet av flertallet av velgere er uenige, så lenge den har er flertall av stortingsmandater bak seg. Velgerne burde alltid hatt det siste ordet når det gjelder valg av statsminister, regjering og stortingsflertall. Men Norge lider av et fenomen som kalles negativ parlamentarisme. 

Problemet med mindretallsregjeringer er at de er relativt lett-veltede. Det er stor iver for å fjerne en regjering som har et klart mindretall av velgerne bak seg, og enda verre blir det om den ikke har flertall i parlamentet en gang.  

Det regnestykket som har sust i bakhodet til mange borgerlige en stund, og helt sikkert også endel senterpartister, handler om at stemmene til de fire blå pluss stemmene til Senterpartiet til sammen utgjør et flertall av velgerne. Nå har jo FrP trukket seg ut av regjeringen for lengst, og interne og alvorlige uenigheter et kjent fenomen på høyresiden. 

Slik stemte norske journalister i 2019 i følge en meningsmåling på journalisten.no:

• Rødt    12 % (+0,2)
• SV    21,1 % (+0,1)
• Ap    22.3 % (+1,5)
• Senterpartiet    7,1 % (-0,1)
• Venstre    5,7 % (-2,8)
• KrF    2,5 % (-0,5)
• Høyre    13,3 % (-3,3)
• Fremskrittspartiet    1,8 % (-1)
• Miljøpartiet De Grønne    13,3 % (+5,4)

Som nevnt i ‘Hva om Støre eller Solberg ombestemmer seg’ er jo Senterpartiets problem at de vil tape mange stemmer om de annonserer at skifter side eller bryter med den rødgrønne tanken før valget.

Enten Sp planlegger det eller ei, vil en overgang til den borgerlige siden – eller overgang til å bli frittgående/blokk-uavhengige – generere en enorm mengde negativ presse dersom dette skjer etter valget; etter at velgerne har sikret Sp mange mandater. Det vil bli sett på som et svik av dimensjoner, Judas kommer til å bli nevnt titt og ofte, og partiet kan risikere permanent tillitssvikt. Dersom tabellen over stemmer, noe den nok bare til en viss grad gjør (ettersom den er to år gammel), har de rødgrønne støtte fra nesten 70% av norske journalister. Tallet er nok fremdeles svært høyt. 

Vi skal ikke hitle Høyre eller Sp fordi de var de eneste partiene som stilte felleslister med Nasjonal Samling (to enkelt-tilfeller) før krigen, og heller ikke quisle Senterpartiet fordi Vidkun Quisling var Senterpartiets forsvarsminister (han var ikke medlem i Bondepartiet, som Sp het fram til 1959), men blir gjerne med på en langvarig, velbegrunnet, grundig og gjennomtenkt kritikk av Senterpartiet om de bryter med de rødgrønne etter at stemmeprosessen er i gang. ‘Tidligstemme’-prosessen begynte 1. juli. 

Forøvrig: MDG er tydelige på at de vil støtte selv en ren Ap-regjering over en regjering med Ap og Sp. Rødt og SV er ganske klare i sine synspunkter på hva som skal til for å støtte en Ap-basert regjering, og Ap er ganske tydelige på et de ikke vil bedrive spekulasjoner før valgresultatet er klart. Her ser det ut til å være Senterpartiet – og enkelte journalister – som er forvirringens hovedkilde.