I blant blir valgsendinger direkte pinlige å se på, som for eksempel da Fredik Solvang grillet Bjørnar Moxnes og ikke ville ta til seg at Rødt ikke hadde detaljerte budsjett for alle poster i sitt partiprogram. Solvang vet jo at partiprogram og handlingsplan/budjsett for de neste fire årene er to  helt forskjellige ting. Et partiprogram er en slags ønskeliste; en plan over endringer man ønsker seg flertall for. Det forteller noe om partiets synspunkter og verdier – inklusiv planer det er umulig å få gjennomført i overskuelig framtid, siden det foreløpig er omtrent ingen andre som støtter disse forslagene. 

Over: Faksimile fra Dagbladet.

Når man vet at man ikke får flertall for slike ønsker – som f.eks. gratis kollektivtransport i Oslo, trenger man ikke å sette opp budsjett for alle disse ønskene. Man vil fortsatt ha dem med  i partiprogrammet for å vise hvor man står og hvilke verdier man har. Rødt-intervjuet ble vist kort tid eller  et intervju (med MDG), som nesten fortonte seg som en date sammenlignet med den motdebattant-retorikken og gemyttet NRK-journalisten tok mot Rødt. Forøvrig: ideen om gratis kollektiv-transport, spesielt i store byer, er ikke en gang Rødts ide. Den ble diskutert lenge før Moxnes var påtenkt, også i Norge, og er allerede innført i enkelte steder utenfor Norge.

Kanskje det var Rødt-episoden vs. MDG-daten som fikk kan til å nylig gå litt løs på Bastholm – for å balansere det hele ut? Nå gikk jo ikke dette så godt for NRK heller. Det er vel ingen kjempeide å, på direkten, referere til upubliserte rapporter bestilt og betalt av olje- og gassnæringen med et miljøparti – spesielt når man ikke opplyser hva slags kilde dette kommer fra.

Dette er ikke en kritikk av Solvang, NRK eller valgsendingene som sådan. Både Fredrik Solvang, Ingunn Solheim og andre i NRK har høyt kunnskaps-nivå og jobber grundig. En glipp er en glipp. Det er allikevel uheldig når innspill – spesielt overfor partier som lett kan vippes under sperregrensen, og som som havnet under den i 2017 på tross av gode tall på meningsmålinger før valget - blir ofrene. 

Rødt og MDG tapte 6 av sine 8 mandater ved siste stortingsval, på grunn av valgsystemet. Det er ingen hemmelighet at selve valgordningen gjør det vanskelig nettopp for slike partier – med sperregrense, sperredisvisor (delingstallet), måten fylkesgrensene/valgdistriktene brukes på og mye mer. Derfor blir det halsbrekkende uetisk når både valgloven og statskanalen – to representanter for den norske offentligheten – angriper i samme retning. Å bli ekstra ivrig og nærmest innta et motdebattant-gemytt overfor de som lettest  – og med rette – opplever utenforskap med hensyn til å kunne påvirke mandatfordelingen er og blir dårlig TV. 

Til sammenligning blir det nesten litt sjarmerende – men like galt – når gamle, gode NRK-travere presenterer valgrelatert feilinformasjon på samme kanal. I 2017 valg sa Bernt Aardal at hensikten med sperregrensen er at det skal bli 'bedre samsvar mellom partienes stemmer og deres andel av mandatene på Stortinget', som jo er direkte feil: Den norske sperregrense er en minimumsgrense for hvor høy oppslutning et parti må ha forta del i utjevningsmandat-ordningen. Sperregrensen er på 4%, sperredivisoren (delingstallet, ’styringstillegget’) , som også bør fjernes, er på 1.4, og fungerer som en sperregrense for distriksmandatene.  

Aardal fortsatte med et eksempel fra 2013 der MDG fikk 2.8% av stemmene, men på grunn av sperregrensen ikke fikk utdelt utjevningsmandater, en uttalelse som jo viser jo at forrige påstand ikke stemmer med virkeligheten. Alle kan begå feil, og både Storting og regjering har beslektede uttalelser på samvittigheten. Allikevel er det mer enn betenkelig at så mange av uttalelsene nettopp om valgloven er feil på en måte som får den til å framstå som mye mer demokratisk og inkluderende enn den er. Samtidig som MDG tapte 5 mandater satt en dansk gruppe på 9 fra Enhedslisten på Folketinget og bedrev grønn politikk. De hadde fått 4.8%. Danmark har en sperregrense på 2% og en bedre utjevnings-løsning, så det grønne partiet hadde nok fått riktig antall mandater selv om de hadde fått 2.8% i stedet for 4.8%. I Nederland har de ikke sperregrense, men det er andre land som har enda mer rettferdig mandatfordeling en nederlenderne. Norge stikker seg ut negativt, om man sammenligner med land det er naturlig å sammenligne seg med. 

Valgforsker Anders Todal Jensen: - Virkningen av å falle under sperregrensen eller bare klare noen få eller ett distriktsmandat er voldsom

Det er mulig Aardal, i 2017, blandet sammen sperregrensen og utjevningsmandat-ordningen, som fortsatt mange feilaktig antar at utjevner slik Aardal beskrev sperregrensen. Ved siste valg gikk de fleste utjevningsmandatene til partier som uansett ville endt opp med det mandatantallet valgresultatet tilsa. De ble dermed over-represenert – av selve utjevningsmandat-ordningen.  

Da valgforskeren like etter kom inn på utjevningsmandat-ordningen, sa han at den var til for å 'gi de partiene som kom dårlig ut i den fylkesvise fordelingen et bedre samsvar mellom deres andel av stemmene og deres andel av mandatene'. Dette høres jo strålende ut, hvis man glemmer at «komme dårlig ut», i dette tilfeller, delvis er ensbetynde med «ikke få for mange mandater sammenlignet med valgresultatet». Man kan ikke utjevne forskjeller med en ordning som forskjellsbehandler i selve utjevnings-prosessen.

Det er mandatfordelingen som er selve kontrollsummen; – den målbare verdien som viser om alle velgere har lik, reell stemmerett eller ei. Selv om det er riktig at noen av partiene som har fått for få distriktsmandater på landsbasis til en viss grad er garantert en kompensasjon for dette gjennom utjevningsmandatene, gjelder det jo ikke de som trenger det mest – som for eksempl KrF og V kan komme til å oppleve i år, slik R/MDG gjorde for fire år siden. Igjen: En ordning som skal utjevne for skjev mandatfordeling er jo fortsatt forskjellsbehandlende dersom den ikke utjevner for alle.

Siden det blir gitt utjevningsmandater også til partier som ikke bare har fått sin rettmessige andel, men også et ekstramandat eller to av sperredivisoren/styringstillegget eller arealfaktoren, blir jo alt feil. Når Aardal åpnet med å si at også sperregrensen er til for at det skal bli bedre samsvar mellom stemme- og mandat-antallet ble hele resonnementet  nærmest absurd. Programmet ligger fortsatt på NRK.no. 

Hadde alt dette vært enkelttilfeller, kunne man sett gjennom fingrene med det. Men valgloven diskriminerer systematisk. Den neste valgloven skal snart behandles av et storting der de fleste skadeliendene ikke er tilstede – de ble nemlig diskriminert ut av Stortinget ved siste valg. Glorifiseringen  av valgloven har foregått i over 100 år. Den er designet av de som tjener mest på dens skjevheter.

Det er mange  – med mye makt – som har store fordeler av valgloven. Det hele blir ekstra alarmerende når det er primært er denne overrepresenterte gjengen som kommer til å avgjøre saken når den kommer opp på Stortinget.  

Nettopp derfor må man være ekstra påpasselig med at offentlige organer, som jo NRK er, ikke også sørger for å kjøre de samme partiene som blir overkjørt av valgloven ekstra hardt. Statskanalen er finansiert av velgerne – alle velgerne – og bør ikke diskriminere noen av dem, eller deres representanter.