Gjør Vedum og Støre det vanskelig for seg selv?

Etter dagens valgmåling i Dagens Næringsliv fortalte Vedum til avisen at 'selvfølgelig' kommer ikke Sp og MDG til å sitte i regjering sammen. Ap har sagt at det er uaktuelt å sitte i  regjering med MDG. Rødt vil vel egentlig ikke i regjering. Vedum vil heller ikke i regjering med SV. Kristne Støre har tidligere invitert KrF over til sin egen fløy, "der de hører hjemme". Både KrF og Venstre ymter nå en viss interesse for et samarbeide med 'den andre siden'. 

En enorm mengde tid og digital trykksverte går med på å diskutere hvem som skal sitte i samme rom som hvem. Mange land har positive erfaringer med 'brede koalisjoner', ikke helt ulikt den første Gerhardsen-regjeringen (1945). I eksempelvis Nederland, et av flere sperregrensefrie land,  har de også brede koalisjoner, og der legger de vekt på at de som representerer hvert av partienes representanter må ha et type 'gemytt', en kommunikasjonsevne som fungerer i en slik setting. Blir et regjeringsmedlem vrien, bør hen ersattes av en annen fra samme parti. Man sitter jo ikke i en bred koalisjon for å bli enige med hverandre, men for å finne gode løsninger – og være handlekraftige – basert på det faktum at man er uenige om mye. Da kan man ikke la seg provosere av at andre i rommet har en fullstendig annen vinkling på de oppgavene som skal løses enn en selv. 

Grunnen til at dette kommer opp er jo at de rødgrønne har overtak, men at Sp helst ikke vil i regjering med SV. Støre vil helst ikke i regering uten SV. Men siden SV/MDG/R, som tross alt stemmer likt i mange saker, som makt-konsentrasjon utgjør en gruppe på nesten 20% – altså større enn både Sp og FrP, og på størrelse med Høyre, er ikke tanken om at denne trioens holdninger også skal representeres i regjeringen helt feil. 

MDG og/eller Venstre, kunne også vært en del av en bred koalisjon. Venstresiden har mye å vinne på å gjøre noe helt annet enn høyresiden har gjort de siste årene, nemlig å ta høyde for at landet må styres på en måte som ikke fullstendig overkjører de fra den andre siden. Tenk slik Gerhardsen gjorde da han foreslo enda en regjering/samlingsregjering med stort mangfold! Man sitter jo ikke i regjeringen for annet enn å finne beste løsning basert på ’summen av sine uenigheter’.  

I Sverige har de grønne 5-6 ministere i regjeringen, og vi har tidligere skrevet om at de grønne lenge har hatt statsministeren på Island. Støre og Vedum vil ikke ha andre enn SV i regerjingskontarene  – bortsett fra Vedum, som vil ha en som ikke vil ha bare ha Vedum. 

Norge har hatt småparti-folk i regjering mange ganger, og til og med småparti-statsministere som Per Borten den gangen Sp hadde 9,4% (rolig, nå, Vedum) og Kjell Magne Bondevik da KrF lå på 13-14%.

Hvorfor klarer land som Island, Sverige, Danmark, Norge (tidligere) og mange andre å ha med sosialister og/eller grønne i regjeringen – mens Vedum ikke vil ha SV (eller noen andre ) inn, og Støre vil ikke ha MDG (og sikkert ikke Rødt) inn? Gode lederegenskaper bør jo innebære det å være inkluderende og å kunne samarbeide med folk med helt andre holdninger enn seg selv. 

Heldigvis kan dette bli et valg hvor alle de etablerte partiene havner over sperregrensen(e), og da gjelder jo fortsatt det faktum at det er velgerne, gjennom mandatene på Stortinget, som bestemmer over regjeringen og ikke omvendt. Denne ordningen, 'instruksjonsretten' vil FrP'eren Eirik Holmøyvik avskaffe - som jo ville åpne for Trumpske tilstander med feil ledere ved roret; ledere av den typen som ikke helt vet forskjellen på folkevalgt, konge og diktator. Men takket være velgernes selvsagte ‘instruksjonsrett’, er det mandatfordelingen som er utslagsgivende – og av klart støtte betydning enn om statsministeren heter Vedum eller Støre.

Illustrasjon: faksimile fra dagens Dagens Næringsliv