Lever KrF litt i fortiden? 

Faksimile fra Vårt Land

Vårt Land: 'Nå er det ikke tid til å sitte stille', sa Ropstad til Nationen i går. KrF-toppene brukte partiets viktigste scene under Arendalsuka til en serie appeller til grasrota om å berge partiet mot fall under sperregrensen’. 

KrFs velgere kan ikke berge KrF mot fall under sperregrensen, fordi de falt under sperregrensen i oktober 2018, og har aldri vært over den siden. Vi snakker selvsagt ikke om enkeltmålinger, de er spesielt udugelige i Norge fordi så få velgere blir spurt. Om man til enhver tid ser på snittet av de siste 5 eller ti målingene, vil man få svar som er basert på cirka 5000 eller 10 000 velgere. Det er det vi gjør i vår oversikt over meningsmålinger (hvis vi viser snitt for 5 siste, 10 siste og 20 siste målinger pluss oversikt for hele 2021), og det er det samme Faktisk.no gjør i sine grafiske presentasjoner av valgmålingene. Der er default-innstillingen 5 uker, og vi har ofte 8-9 målinger pr. måned (dette kommer til å ta seg kraftig opp de neste fire ukene). 

KrF har vært over sperregrensen på bare 10 av 71 nasjonale enkelt-meningsmålinger i år, men siden enkeltmålinger alltid er misvisende, bør vi se på  måndessnittet av meningsmålingene, og da ser vi at KrF har vært ‘over' sperregrensen  bare en gang (februar-20) siden 2018. Denne ene ganger, i februar 2020, fikk de 4.0%, så de var strengt tatt ikke ‘over’, men på sperregrensen – et farlig sted å sitte.

Det har vært interessant å drive valgordningen.no, og å til en viss grad ha kontakt med partier, valgforskere, media og politikere. Ett parti har skilt seg ut: Kristelig Folkeparti. Mens andre sendt ting til de rette personer når det er nødvendig eller svart på spørsmål via post eller telefon, var KrF det eneste partiet som virket helt uinterresert i det faktum at vi har en valglov som diskriminerer politikere fra de etablerte småpartiene vekk fra Stortinget. Dette er jo ikke bare en makt-begrensning, men også begrensing av ytringsfrihete. Å si noe på Stortinget har selvsagt mye større effekt enn å mene noe i en debattspalte på nettet. Noen partier har vært glade for innspill, andre har bedt om mer, mens KrFs svar var rett og slett at de ikke har tatt til orde for å endre valgloven. Man kan lure på om det har slått dem at de anses som et parti som er ‘innafor’ nok til å sitte i regjering, men som snart kan bli utestengt fra Stortinget (miste flesteparten av sine mandater) fordi de mangler noen få stemmer på å komme over en udemokratisk og kunstig oppkonstruert sperregrense.

Det ferske partiet Sentrum er riktignok bare ‘inspirert’ av kristne verdier, men de har vært over 0.4% flere ganger. Partiet De Kristne fikk 0.7% på en måling denne måneden etter å ha holdt på i 10 år. Omtrent halvparten av medlemmene i KrF ville nok heller at KrF støttet den rødgrønne siden, og Støre, som er personlig kristen, har invitert nærmest KrF til samarbeid. Om Norge ender opp med to filialer av KrF – en rødgrønn og en blå – ville begge sluppet til med det antall mandater de skulle ha med en rettferdig valgordning, og så ville tiden vise hvem av disse som etterhvert ble størst. 

Det har blitt skrevet om at partiet ar mistet sin eksistensberettigelse. Aftenposten har, ikke overraskende,  skrevet om at 'KrF har mye å hente til venstre for seg selv. Tidligere KrF-er og professor ‘håper at velgerflukt og indre uenighet knuser partiet’. Det har blitt snakket om KrF i oppløsning i rykk og i napp over lang tid, blant annet i Dagbladet i 2005. Et år tidligere mente KrF-ordfører Roy Waage i samme avis at oppløsningsprosessen allerede var i gang. 

KrF er et gammelt parti – det fyller snart 88. Fra tidlig på 1950-tallet til og med 2001 hadde de ganske gode tall: snittet for denne perioden var over 10%.

Etter det har det gått nedover.

Nedturen har som sagt etter 2018 bestått av å nærmest ligge konstant under sperregrensen, med mindre man vil lure seg selv og tro at målinger hvor omtrent 1000 velgere blir spurt og rundt 700 svarer er tall man kan stole på.

Antakelig mener de fleste av oss som aldri ville stemt på KrF at alle velgere bør ha reell stemmerett, og det har de først når alle stemmer er like mye verdt. Om alle velgere hadde hatt det, kunne KrF seriøst vurdere om to kristne partier ville hatt her for seg en et splittet KrF. Om to slike partier på et tidspunkt skulle få 2% hver, ville de begge kommet under den foreslåtte, nye sperregrensen på 3%, og kanskje fått et mandat hver eller ingen.  Men om man glemmer alt som heter sperregrenser*, sperredivisor (delingstallet) og andre hindre, og bare bestemmer seg for at alle stemmer også i realiteten må være like mye verdt, ville KrF A og KrF B fått tre mandater hver om begge fikk 2% oppslutning. Da kun kunne de, inntil vårt håpløse blokkpolitikk-konsept går i oppløsning, støtte hver sin fløy, og ingen av partene ville blitt utsatt for "usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», slik §98 i Grunnloven fastslår ikke skal skje. §98 sier nemlig at «Alle er like for loven», og valgloven er jo en lov.

KrFs oppslutning har vært dalende, ikke bare i prosent, selvsagt – men også i antall mandater,  med unntak av 1997 og 2001. Fra 1977 til i dag: 22, 15, 16, 14, 13. Så får de to gode år, med 25 og 22 mandater. Men de siste 20 årene har det gått nedover: 11, 10, 10 , 8.  2021 kan være det første året de ryker under sperregrensen, så de bør være opptatt av hvordan valgordningen kommer til å behandle partiet i de nærmeste år og tiår. Snittet for hele 2021 er 3,4%, og snittet for forrige måned var 3,3%. Her hjelper det nok ikke for KrF som parti å sitte stille i båten eller å be om flere stemmer. Dessuten – om man virkelig skal elske sin neste som seg selv, bør man vel ikke ta fra han eller henne retten til reell og lik stemmerett?