Senterpartiet har byttet side før (i 1986). Før det regnet de seg som et borgerlig parti.

Etter 1985-valget stemte FrP med venstresiden og felte den borgerlige regjeringen. 

I 1963 stemte Sosialistisk Folkeparti, forløperen til SV, for mistillitsforslag mot en Ap-regjering. 

Det ser i dag ut som om Vedum vil samarbeide med høyresiden i enkeltsaker, men at Solberg avviser dette fordi Vedum er tilknyttet den rødgrønne siden. Men alle kan jo ombestemme seg. 

I verste fall
Hvis Senterpartiet faktisk vurderer å bytte side igjen: vil de annonsere det før eller etter valget? Annonserer de det før valget, vil de få langt færre stemmer. Vedum er som kjent veldig yr på å komme i regjering og vil helst bli statsminister, noe han i utganspunktet ligger han veldig dårlig an til å få til.  Allikevel kan Sp nemlig – i hvert fall i teorien – forårsake  alvorlige problemer for venstresiden i høst, på flere måter. Finnes det noen reelle åpninger for at Sp bryter med de rødgrønne og blir blokkuavhengige?

Senterpartiet kan skifte side, og alliere seg med de borgerlige om de kommer i en bred koalisjonsregjering. Det er det mest usannsynlige scenarioet, for et sideskifte vil føre til at Sp kommer til å miste en god del velgere. På den annen side: om de ikke annonserer dette før etter valget, og syns det blir for vanskelig dersom Ap trenger SV i tillegg til Sp, og Sp sier nei takk om SV skal inn, vil de  kunne oppnå mye goodwill fra høyresiden dersom de vil skifte side. Selv om Sp ikke formelt skifter side, men erklærer seg blokkuavhengig, kan de – slik andre har gjort før dem – kan de la være å støtte en Ap-regjering uten Sp. Eller – felle regjeringen etter noen måneder mot å bli del av en ny regjering med borgerlige partier. 

Høyresiden er villig til å gå svært langt for å få en regjeringsperiode til nå. De kan innfri mange Sp-krav, lokke med regjeringsplass, og – om de er desperate nok – til og med tilby Vedum statsministerplassen. Norge og andre land har  en lang historie med at frontfigurer i små partier – mindre enn Senterpartiet – blir statsministere.  Og så lenge Sp holder seg over 10-12%, vil de kunne danne et flertall med H, FrP, V og KrF. 

Alt dette blir vrient, selvsagt, og mye er vrient på høyresiden allerede. Men om massemedia fortsetter å gjødsle det som finnes av friksjon på vestresiden, overdrive litt her og der og legge til litt drama, kan mye skje med tpolitikere på laget som er så sultne på makt som Solberg og Vedum er – dersom de (spesielt Vedum) tør. 

“– Han må ikke tro at han kan trylle vekk det faktum at han går til valg på en støtte fra venstresiden i norsk politikk. Han må ta innover seg at han har valgt side, sier Solberg til Aftenposten.”

Joda, men man kan ombestemme seg. Noen stemmer på Sp fordi det fortsatt er et bondeparti, andre fordi det er et sentrumsparti. De fleste som stemmer på Sp som landbruks-parti, vil nok fortsette å stemme på Sp uansett. Mange andre vil falle fra, men det kan allikevel gi mer makt til Sp, dersom de kan drive hestehandel med høyresiden noen uker etter valget. Alt dette kan selvsagt skje også selvom Sp ikke permanent erklærer borgerlig fløytilhørighet: de kan dra blokkuavhengighets-kortet og skylde på det mange i dag prøver å få til: et inntrykk av en venstreside som er langt mindre kaotisk enn noen vil ha det til.

Tør Senterpartiet virkelig å – direkte eller indirekte – forårsake en slags nær-regjeringskrise eller bryte intensjonene om å tilhøre rødgrønn side? Neppe. Vi kan allikevel ikke være sikre på at de ikke prøver seg. MDG, R og SV er faktisk større enn Sp på en del målinger; Ap har andre å alliere seg med. I tillegg kan Ap kanskje få støtte for en regjering utelukkende bestående av Ap-ministre. Men med en Ap-oppslutning på mellom 23-25% er det risikabelt å gå solo, da har man nemlig 75% av velgerne og et høyt antall stortingsmandater som lett kan bli trigger happy på mistillits-knappen. 

I 2005 fikk Ap fikk 32,7%, og i 2013 35,4%, men begge disse valgene var koalisjonsregjeringer med SV og Sp. 

Sp har sittet i fem ulike borgerlige regjeringer, men bare i to med Ap/SV. De tre ukene i vinter hvor Sp var større enn Ap (på måneds-gjennomsnitt/‘glidende’ beregninger) for første og muligens siste gang i historien har selvsagt inspirert Senterpartiet til videre framstøt. Men Sp ser ut til å ha støtte fra bare 17-18% av velgerne i snitt. 

Det er lenge siden rene Ap-regjeringer ble sittende mer enn cirka halvannet år. Sist det skjedde var under Gro Harlem Brundtland på 90-tallet, med et sterkere Ap enn vi har i dag. 

De rødgrønne uten Senterpartiet – men med støtte fra SV, MDG og R – har for tiden omtrent samme oppslutning på valgmålinger som en Ap/Sp-regjering. Hvis Sp blir vrange å ha med å gjøre bør Ap vurdere helt andre løsninger, inkludert brede koalisjoner på tvers av fløyene. 

Det mest nærliggende er selvsagt, slik den norske ‘regjerings-ordningen’ fungerer, en Ap basert-regjering med Sp, SV og egentlig MDG. Men om man tenker langsiktig, er det jo ganske forunderlig at vi nå har en regjering der Ap, Norges største parti, ikke får være med, mens KrF og V, som ikke en gang anses som verdige til å få det antall mandater de bør ha (basert på prosent-oppslutningen hvert av partiene konsekvent har på målinger). 

Blokk-politikk er et utdatert fenomen. Det fører til hestehandel med småpartiene, som gjør at store velgergrupper blir diskriminert samtidig som partier med rundt 3% kommer i regjering. Ingenting er galt med at også små partier kommer i regjering, men det ligger i blokkpolitikken natur å bidra til at en dårlig valgordning blir enda mer diskriminerende. På sikt – og med en forbedret valgordning der alle stemmer teller like mye – bør dette endres.