"En tydelig trend er at de tre rødgrønne partiene sliter"?

20.08.2021

Når de rødgrønne daler 3 prosentpoeng på en dag hvor Senterpartiet får 3.7 prosentpoeng lavere oppslutning enn målingen man sammenligner med, legitimerer ikke det en påstand om at  'de tre rødgrønne sliter’ – som en ‘tydelig’ trend.

Publisert 20. august 2021, oppdatert kl. 14.35

De fleste vet at SV, MDG og R har gjort stor framgang siden 2017-valget, at Sp har gjort et kjempbyks og at Aps oppslutning har dalt i samme periode. Her er endringene mellom valgresultat 2017 og siste - 'glidende snitt' (5 uker). For å være så oppdatert som mulig tar vi utgangspunkt i de aller siste glidene-snitt tall (19. august):

SV Fra 6.0% til 8.5% – en økning på 2.5 pp.
Rødt Fra 2.4% til  4.9%: en økning på 2.1 prosentpoeng er mer enn en dobling.
MDG Fra 3.2% til 5.1% – en økning på 1.9 prosentpoeng.

SV-R-MDG har økt sin oppslutning med 6.5 prosentpoeng, som er svært gode tall når utganspunktet var 11.6%.

Arbeiderpartiet Fra 27.4% til 24.1% – deres oppslutning har blitt redusert med 3.1 pp, men summen av alt dette er egentlig gode nyheter om man ser disse partiene under ett,  siden de går i pluss med 3.4 prosentpoeng. Fire av de fem rødgrønne partiene har hatt svært god utvikling siden 2017.

Senterpartiet Fra 10.3% til 15.6%. Økningen er på 5.3 prosentpoeng.

Nå er det kanskje ikke så relevant, kort tid før et valg, å fortsette å sammenligne med fire år gamle tall. Om man skal pønske på hvordan det går den 13. september, er tallene for de siste uker og måneder mer relevante – de sier mer om hvilken retning dette kan ta enn tall fra 2017. Om man ignorerer Senterpartiet når man vurderer utviklingen siden første måling i 2021 ser det ut fortsatt lovende ut for venstresiden: Ap har økt med 4 pp, SV har en reduksjon fra 8.9 til 8.5, MDG har økt fra 3.9 til 5.1, og Rødt fra 3.7 til 4.9. 

Senterpartiet viser en annen tendens. De har dalt fra 21.3 til 15.6:


Sammenligning av enkeltmålinger = cherrypicking
Når Hege Ulstein skriver i Dagsavisen at de tre rødgrønne sliter og at dette er en tydelig trend, er det misvisende. Senterpartiet gjør det også veldig bra, men man kan vel si at de sliter når tallene daler dramatisk, på et par enkletmålinger, mindre enn en måned før valgdagen. Senterpartiets aller siste enkeltmåling ga dem 11.3%, som er er overraskende lavt for et parti som har gjort det bra så lenge, men både SV og Ap gjør det bra. 'De hadde 49,9 prosent til sammen siste uka i juli. Nå har de 46,3, over tre prosentpoeng mindre' skriver Ulstein om Ap, SV og Sp, men det er Sp som daler og eventuelt sliter. 

Hovedproblemet er egentlig ikke Senterpartiet, men et mislykket blokkpolitikk-konsept – og mangel på respekt for at vi bør ha en regjering som flertallet av velgerne støtter.

"Målingene som har vist et rødgrønt flertall, har hatt Ap på et historisk lavt nivå, under 25 prosent. Vi er mange som har pekt på paradokset i at Jonas Gahr Støre kan bli statsminister etter et krisevalg for Ap." Alle relevante tabeller (glidende-snitt-målinger og månedssnitt)  har vist rødgrønt flertall i omtrent tre år. Ulstein tenker vel at Rødt og de Grønne ikke er rødgrønne. Uansett er det overhodet ikke noe paradoks at Støre kan bli statsminister selv om Ap fikk bedre tall i 2017. Han er leder for et parti som ikke ikke bare er det største partiet på venstresiden, men som også er Norges største parti. Det at Ap har omsider nærmet seg oppslutningen som sosialdemokratiske partier har i mange andre land, noe vi så allerede i 2001-valget da de fikk 24.3% – omtrent samme resultat som de i snitt har på målinger i dag.

Senterpartiet har nylig hatt noen veldige lave tall, men Ulstein skriver at de tre rødgrønne 'nå har 46,3, over tre prosentpoeng mindre’.  Aps fall legitimerer ikke påstanden om  at ‘de tre rødgrønne partiene sliter’, og enda mindre at dette til og med er en ’tydelig trend’. 

Ulstein åpner sin kommentar med å skrive om hvordan visse enkeltmålinger kan skape "stemningsbølger, og de svekker eller styrker troverdigheten til ulike regjeringsalternativer’. Derfor blir det spesielt forunderlig at hun, ved å sammenligne en enkeltmåling i Dagens Næringsliv fra 30. juli med hva de samme partiene har ‘nå’ bruker disse cherrypicking-tallene til nettopp til å skape en ‘stemingsbølge' og svekke troverdigheten til et av regjeringsalternativene – et som har en klart svakere grad av velgerstøtte enn en bredere koalisjon med R og/eller MDG. 

Sp-lederen selv har jo argumentert for en ren Ap/SV-løsning, under et slags dekke av at at man i vårt land ikke trenger å ta hensyn til om en regjering har et flertall bak seg: "Han minner om at man i Norge ikke trenger flertall for å styre landet, som i Sverige", uttalte Vedum i et nylig VG-intervju. Han vet jo godt at selv om Norge dessverre praktiserer såkalt negativ parlamentarisme har man jo full anledning til å gå for en regjering som har flest mulig av velgerne i ryggen. 

Når det er sagt: Hvem som blir statsminister burde egentlig ha liten betydning, fordi en statsminister bør være underlagt regjeringen og ikke ha noe mer egen-makt enn andre, akkurat som regjeringen styres av folket (gjennom Stortingsrepresentantene), og ikke omvendt, takket være den såkalte ‘instruksjonsretten’ som kun politikere med ekstremt lav resept for velgerne vil avskaffe. 

Er man opptatt av reelt demokrati, og reell og lik stemmerett for alle, må man se på hva velgerne vil, og ikke hva politikerne vil – og da vil man se at det i veldig liten grad har vært noe velgerflertall for en ren Ap/Sp/SV-regjering. Denne trioen har hatt 50% eller høyere oppslutning på kun 15 av årets 65 nasjonale meningsmålinger, og bare en gang siden slutten av juni, i tillegg til dette med at det bare er Sp som vil ha en slik regjering.15% av velgere kan selvsagt ikke avgjøre hvordan vår neste regjering blir. 

Det kan lett se ut som det har vært et velgerflertall for en Ap/Sp/SV-regjering, fordi Ap og Sp på nesten hver eneste måling får flere mandater enn de har stemmer nok til. Dagsavisen og andre har relativt blindt publisert oppslag som kan tolke som om det er velgerflertall for en slik regjering. Men når ’flertallet’ er konstruert – eksempelvis fordi Ap og Sp får 7 mandater fler enn det her støtte for blant velgerne, bør man være tydelig på det.

Om alle virkelig skal med, må sperregrensen ned
Dagsavisen bærer preg av å ha bli kjøpt opp av Vårt Land (nå Mentor Medier). I et år hvor selv et ganske konservativt valglovutvalg tar til orde for en (altfor) liten reduksjon i sperregrensen (fra 4% til 3%), skrev Dagsavisen på lederplass at den burde holdes på 4%, som selvsagt lett vil bidra til at partier som R og MDG, med mindre de stabiliserer seg godt over 5-6%, kan komme til å falle under sperregrensen. Det har vært KrF og V som har blitt mest rammet av sperregrensen den siste tiden, men det endrer ikke saken: Om alle virkelig skal med, sperregrensen ned.  

Senterpartiet regnet seg som en del av den borgerlige fløy mellom 1920 og 1989, 69 år til sammen. De har alliert seg med Ap og SV fra 1989 til i dag –  i 32 år. SV og Rødt – og til og med det ikke-røde, grønne MDG – virker i dag sterkere knyttet til Ap enn Senterpartiet er. Episenteret i det såkalte ‘kaoset på venstresiden’ er jo det at Senterpartiet fortsatt ikke ville svare ja eller nei på et spørsmål om det er helt uaktuelt å gå i regjering med SV. 

2005 er forlengst forbi, og det er på tide – dersom man snakker om fløyer – å ikke referere til et i utgangspunktet borgerlig parti som brøt med Høyre og går til valg på ønske om en ren Ap/Sp-regjering som det viktigste og sentrale partiet i et rødgrønt samarbeide. Sp har dessuten aldri vært spesielt ‘grønt’. SV og Rødt kommer aldri til å gå inn i eller støtte en borgerlig regjering, og MDG er relativt klare i sin tale.

Senterpartiet har selvsagt lov til å drive med taktikkeri, og det er det de nå gjør. Men hovedproblemet er egentlig ikke Senterpartiet, men et mislykket blokkpolitikk-konsept – og mangel på respekt for at vi bør ha en regjering som flertallet av velgerne støtter.

Heldigvis avslutter Ulstein med en slags konklusjon det faktisk er hold for: "Hittil har Ap ikke lykkes i å mobilisere sterkt verken i LO eller blant ungdommene på denne politikken. I motsetning til Aps landsmøtedelegater, har velgerne andre steder å gå til. Det synes på oppslutningen til Rødt, SV og MDG."

Se også: 

Det er ingen grunn til at ikke Senterpartiet ikke vil tillate seg å være like polyamorøse som de fleste andre partiene faktisk er

Det er stortingsflertallet, og ikke velgerne, kongen, den vinnende fløy eller det største partiet som bestemmer hvem som blir statsminister


Neste  | Indeks |  Forrige