Tanken om at regjeringssammensetning bør representere folkeviljen er fremmed i Norge. Alle partiene mener å være opptatt av demokratiske spilleregler når det gjelder valgordningen (selv om det er mange som ikke har reell stemmerett i Norge), men demokrati-begrepet skyves til side når man skal sette sammen en regjering. Selv med sine 6 ikke-folkevalgte representanter på Stortinget (mandater de har fått takket være en valgordningen som favoriserer de største partiene), er ikke disse partiene i nærheten av å representere et flertall av velgerne. 

Ap, Sp og H har nettopp klart – uten at noen har merket det – å tildele seg selv fire ekstra år med en valgordning som favoriserer disse partiene. Dette kunststykket klarte de ved å ikke behandle Valglovutvalgets innspill i 2017-2021-perioden. Valglovutvalget ble oppnevnt i 2013-2017-perioden, og rapporten ble lagt fram i stortingsperioden som startet i 2017. Høyre (som tidligere har vært opptatt av å gjøre valgordningen mer rettferdig) har i løpet av sine 8 år med regjeringsmakt unnlatt å sørge for at valgloven har blitt behandlet på Stortinget, har man utsatt innføringen av en ny og mer rettferdig valgordning med ytterlige fire år. Det faktum at Sp og Ap nå sitter i regjering alene gjør ikke saken lettere, det er jo de to andre partiene som favoriseres av valgloven. 

42,1% av ministrene går til Senterpartiet,  som fikk 13,5% av stemmene – mens Ap, som fikk 26,3% av stemmene får 57,9% av ministrene. Det er ingen grunn til at bare disse to partiene skal ha regjeringsmakt. Med 19 ministre i regjeringen, vil hver av ministrene på et vis har 5,26% av velgerne bak seg. Med en lineær representasjon og en 'naturlig sperregrense' for regjeringsdeltakelse på 5,26%, ville vi fått en bredere koalisjonsregjering: MDG, Rødt, KrF og  Venstre ville ikke havnet i den, så de 19 mandatene ville med en ny regjeringsmodell blitt fordelt mellom Ap, Høyre, Sp, FrP, og SV.

En rimelig fordeling mellom de fem største partiene ville blitt slik:

Fordeling 1:
Ap: Statsministeren + 5 ministre
Sp: 3 ministre
H: 5 ministre
Frp: 3 ministre
SV: 2 minsitre

Om idealet er en demokratisk regjeringsordning, er det fortsatt mange som ikke får være med: De minste partiene. Men her kan man, inspirert av eksemplevis EU-parlamentets partigrupper, sørge for at alle partier som er over den naturlige sperregrensen på cirka 0.6% for stortings-representater kan ha sine 'talspersoner 'i regjeringen. Høyre kunne påtatt seg ansvaret for å også til en viss grad representere V og KrFs synspunkter, mens SV kunne gjort det tilsvarende for R og MDG.  

Den samlede oppslutningen til MDG/R/SV er på 16,2%. Denne  maktkonsentrasjonen har ikke fått noen ministre, mens Sp, hvis oppslutning var på 13,5%, fikk 8 ministre. Med MDG/R/SVs 16,2% burde de fått 4 ministre, og Høyre, hvis de også i rimelig grad skulle ivareta KrF og Venstres velgere, ville fått 5 mandater. Her er hele oversikten:

Fordeling 2:
Ap: Statsminister + 4 ministre
Høyre/KrF/V: 5 ministre
SV/MDG/R: 4 ministre
Sp: 3 ministre
FrP: 2 ministre

Man kan også forestille seg en annen form for bred koalisjon, hvor en sperregrense på 3% ville gjelde for både utjevningsmandater og for regjeringsdeltakelse. Da ville alle de nåværende Stortingspartiene bortsett fra Pasientfokus blitt representert i regjeringen. (Med en rettferdig valgordning ville ikke Paisentfokus en gang fått et Stortingsmandat, fordi det blir feil at det i et nasjonalvalg er nok med 0,169% av stemmene for å få inn et mandat så lenge det er titusenvis av velgere som ikke blir representert på Stortinget i det hele tatt. 

En fordeling basert på ovennevnte minstekrav ville blitt slik:

Fordeling 3:
Ap: Statsminister + 4 ministre
Høyre: 4 ministre
Sp: 3 ministre
Frp: 2 ministre
SV, KrF, V, MDG og R: en minister hver

Om en slik regjerings-modell skulle utredes, ville det selvsagt komme innvendinger mot at SV med sine 7,6% fikk kun en minister – noe MDG med 3,9% også ville fått. 

Verken KrF, V, MDG eller R fått regjeringsplass om man ikke hadde rundet av oppover (til nærmeste hele minister). Om man i stedet hadde stilt et krav om at man måtte hatt en oppslutning som var så høy at man ville fått et mandat uten å runde av oppover, ville fordelingen blitt den samme som vist i Fordeling 1.

I stedet for en mangfoldig, fargerik bred koalisjon – eller i det minste er koalisjon som i det minste omfavner alle partiene på den rødgrønne siden, har vi nå en regjering som vil legge ned Ullevål Sykehus, fortsatt lete etter mer olje og som funger er som atter et bevis på hvordan forskjells-Norge fungere: Noen partier blir kraftig over-representert når Stortingets mandatfordeling bergenes, og diskrimineringen er like tydelig når det skal dannes regjering.

Arbeiderpartiet (11 ministre): 26,3% av stemmene får 57,9% av ministrene

• Statsminister: Jonas Gahr Støre
• Utenriksminister: Anniken Huitfeldt
• Arbeids- og inkluderingsminister: Hadia Tajik
• Samferdselsminister: Jon-Ivar Nygård
• Olje- og energiminister: Marte Mjøs Persen
• Helse- og omsorgsminister: Ingvild Kjerkol
• Næringminister: Jan Christian Vestre
• Kultur- og likestillingsminister: Anette Trettebergstuen
• Fiskeri- og havminister: Bjørnar Skjæran
• Klima- og miljøminister: Espen Barth Eide
• Kunnskapsminister: Tonje Brenna

Senterpartiet (8 ministre): 13,5% av stemmene, 42,1% av ministrene går til Senterpartiet

• Finansminister: Trygve Slagsvold Vedum
• Utviklingsminister: Anne Beathe Tvinnereim
• Forsknings- og høyere utdanningsminister: Ola Borten Moe
• Landbruks- og matminister: Sandra Borch
• Forsvarsminister: Odd Roger Enoksen
• Kommunal- og distriksminister: Bjørn Arild Gram
• Barne- og familieminister: Kjersti Toppe
• Justisminister: Emilie Enger Mehl

For ordens skyld: de ovennevnte alternative regjerings-alternativene er selvsagt ikke noe Ap/Sp burde vurdert å gå for i denne omgang.  De siste årene har vært preget av at de borgerlige har fått flertall for en rekke vedtak de vet velgerflertallet ikke vil ha – det var jo de fem rødgrønne som fikk flest stemmer i 2017. 

Sidrumpaheten vant
En hovedgrunn til at Sp har fått så stor uttelling i regjeringen som de har, var at de fikk fire mandater fler enn de hadde stemmer nok til ved dette valget. Dette er et overgrep mot de 86,5% av velgerne som ikke stemte på Senterpartiet. Sp har hatt stor framgang siden 2017, men det har SV, Rødt, MDG og Venstre også. 

Taktikken til Ap/Sp fungerte: de lot være å gi seg på punkter de visste SV ikke ville godta, og fikk partiet til å trekke seg fra regjeringsposisjon. Denne regjeringen har støtte fra langt under halvparten av velgerne, og selv om miljø- og venstresiden aldri har stått så stekt som nå, har regjeringen gått til to partier som riktignok begge har snakket mer om klima/miljø enn tidligere, men som allerede har demonstrert at interessen for å utjevne forskjeller og for miljøsaken fortsatt er ganske laber.  

Demokratiet vant, sier Støre, og  mener også at 'de som føler de har kommet i andre rekke, skal nå oppleve at de blir hørt' – selvsagt uten å nevne at Ap ikke en gang vil ha en valgordning der alle velgere får være med å påvirke hvem som havner på Stortinget. 

Om ikke alle velgerne blir hørt på under valget, og landet fortsatt skal styres primært av de som innførte en valglov som er bygget rundt prinsippet om at forskjellsbehandling av velgerne ikke bare er greit, men en god ide –  hvorfor skal vi da anta at de samme partiene nå vil utjevne forskjeller og sikre at alle blir hørt?