I dagens oppslag på vår kommentarside om meningsmålinger, her, stiller vi spørsmål om Venstre virkelig er av den oppfatning at den norske valgloven bør holde deres parti utenfor Stortinget. Deres representant i valglovutvalget har nylig uttalt at hun syns en sperregrense på 3% er en god løsning. Den tradisjonelle forklaringen på de ordningene som fører til at store partier får ekstramandater og de mindre, etablerte partiene taper mandater er at Storting og regjering vil slite med å kunne styre landet dersom de ikke får alle disse ekstramadatene. 

Men som vi har sett, gang etter gang, er vår valglov (og dette gjelder også en kommende valglov med valglovutvalgets innspill) laget slik at den at den slår hit og dit. Den slår ikke helt vilkårlig – med kun noen få unntak er det alltid de etablerte småpartiene* som taper flest mandater, og de store som vinner flest. I dette tilfellet mener valgordningen at den rødgrønne fløyen inklusiv MdG bør få ekstramandater av valgordningen, selv om denne fløyen allerede har 17 mandater mer enn den tapende part. Som en velger som kun har stemt på de rødgrønne burde man kanskje være glad for disse skjevhetene i valgloven, men dette blir bare pinlig… det er ren dårskap. Om Venstre har stemmer nok til å få tre mandater, gi dem tre mandater i stedet for null. Det at det er er umulig å forutsi hvilke av småpartiene som havner under og over sperregrensene (det er mange av dem) fører nemlig til uforutsigbarhet.

På tross av fine ord i presentasjonen av valglovutvalgets arbeid: dette handler ikke om proporsjonal fordeling. Og - sorry, Røhnebæk, det handler slett ikke om ‘treffsikkerhet’ eller om å ta fra de rike og gi til de fattige. Det valglovutvalgets mange diskusjoner har ført til er atter et forslag som handler om ta fra de minste, de som trenger det, og levere tyvegodset – mandatene – til de som trenger det minst, nemlig de største partiene som gjennom en rekke forordninger i valgordningen allerede er sikret å få flere mandater enn de har stemmer til. 

Valgordningen tar ikke fra de sterke og gir til de svake. Den tar heller ikke fra de svake partiene og gir til de sterke, for et lite parti kan utrette mye og et stort parti behøver ikke bety at det er noe som helst annet enn mer populært. Den tar mandater fra de få, de underrepresenterte, og gir bonusmandater til de mange, de overrepresenterte. Valgordningen hander stort sett om det motsatte av proporsjinal fordeling, menneskerett og våre grunnlovsparagrafer som sier at ingen skal forskjellsbehandles. Valgloven er nærmest en studie i hvordan man skal kunne forskjellsbehandle og diskriminere de få* – på en måte som ikke ser ut som diskriminering. 

* Angående begrepet ‘småpartiene’: det gjør faktisk ikke saken noe bedre at disse partiene faktisk representerer en betydelig del av velgerne. Basert på denne målingen har de nemlig, som våre tabeller viser, stemmer nok til å få inn 38 mandater. Til sammenligning har FrP og Sp – de to største partiene vi har etter H/Ap – tilsammen stemmer nok til å få inn 44. Mikropartiene, de som får en lavere oppslutning enn den naturlige sperregrensen er små, de repreenterer mindre enn 0,6% stemmene. Men de etablerte småpartiene – de som vaker rundt sperregrensen – utgjør ofte rundt 20-25% av velgerne, altså nesten hver fjerde velger. 

Mer om meningsmåinger og valgordningen her:

Meningsmålinger: Hvordan ville valgloven slått ut om meningsmålingene hadde vært Stortingsvalg?

Hva slags effekt har valgloven egentlig på graden av demokrati og medbestemmelse i Norge?