VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Hva skjer egentlig i Valglovutvalget?

Vårt forrige blogginnlegg handlet bl.a. om at et av medlemmene i Valglovutvalget (og primus motor bak pollofpolls.no), Johan Giertsen (H), mente at land kunne godt ansees som ‘fullt demokratiske’ selv de ikke en gang var ‘ganske’ proporsjonale. Han mener altså at et land kan regnes som demokratisk selv om alle borgerne ikke har lik og reell rett til å stemme. Vi snakker ikke her om retten til å ‘stemme’ som i å få lov til å putte en papirlapp i en urne, men om å stemme som i å faktisk være med på å påvirke hvem som skal styre landet; reell stemmerett for alle. Giertsen er derfor uenig med både den norske grunnloven og Menneskerettighetserklæringen, som slår fast at alle skal ha lik/reell stemmerett. Ingen skal diskrimineres  av politiske, geografiske eller andre grunner. 

 VÅR HOVEDSIDE OM VALGLOVUTVALGET ER HER

Det at vi diskriminerer velgere av geografiske grunner i Norge er kjent langt utenfor sine grenser, og det er også kjent at vi har en valgordning som diskriminerer politiske minoriteter. Det som ikke er så kjent, er at valgloven vi har først og fremst diskriminerer folkeflertallet. Å diskriminere minoritetsgrupper er ille nok, men når man har en valglov som i pleier å føre til at den fløyen som fikk færrest stemmer ofte vinner valget, diskrimneres jo flertallet av befolkningen – og det på en ganske brutal måte: velgerflertallet sørget for at den ene fløyen fikk flest stemmer, men så må de sitte i fire år og se på at den andre fløyen har fritt leide til å, i høyt tempo, forandre Norge i motsatt retning av det folkeflertallet vil. Det er nok noe Johan Giertsen i Høyre, i pollofpolls.no og i Valglovutvalget regner som “fullt demokratisk”.

Det finnes mange som er skeptiske både til Valglovutvalgets mandat og dets sammensetning, noe vi allerede tatt opp flere steder, blant annet her:

Sammensetningen i Valglovutvalget, del 1

Ovennevnte oppslag anbefales på det sterkeste til de som måtte tro at Valglovutvalget er et politisk balansert/nøytralt organ som primært jobber for en valgordning med større grad av demokrati enn vi har i dag/for rell og lik stemmerett til alle. Situasjonen er på mange måter helt omvendt, faktisk. Valglovutvalg og Storting har kommet med utspill til endringer som nærmest garanterer det ikke vil være samsvar mellom den prosentandelen hvert parti får og hvor mange mandater de får inn på Stortinget. 

For det er selve valgloven som fører til at vi ikke lar lik og reell stemmrett for alle: hadde man fjernet sperregrensen, styringstillegget og arealfaktoren, ville man kunne brukt prosentandelen hvert parti fikk ved valget som referanse for å finne ut hvor mange mandater hvert parti skulle ha på Stortinget. Dette kunne enten rundes SV til nærmeste hele mandat, eller man kunne gått enda lengre, og sagt at om et parti fikk f eks. 3.9% av stemme skulle deres mandaters stemmer i avstemninger til sammen være verdt 3.9% i alle avstemingner også. Deretter kunne man hatt en utjevningsordning som ikke forstyrret partienes grad av makt i Stortinget – men som allikevel kunne sørget for at enkelte fylker allikevel skulle under- eller overrepresenteres dersom det er ønskelig.

Egeninteresse
Mange av medlememmene av partiene i utvalget har en sterk interesse av å hindre deres opponenter å komme inn på Stortinget, og har sagt dette tydelig. Og selvsagt blir det lettere å styre landet ved å sensurere opponenter vekk fra våre styrende organer. Flere sentrale medlemmer i Valglovutvalget vurderer løsninger som fører til enda mindre grad av demokrati enn det vi har med den alt-annet-enn-perfekte valgordningen vi har i dag.

Bildet over er en faksimile fra pollofpolls.no. Der står det blant annet at valglovutvalget “må” ta stilling til om vi skal ha et delingstall på 1,4 eller 1,2. “Delingstallet" er den faktoren som sørger for at mandater tas fra de små partiene og gis til de store. Dette delingstallet blir vanligvis omtalt som ’styringstilleget’, men har ingentung med styring å gjøre. Det fungerer akkurat som sperregrensen: det reduserer antall madanter til de små partiene (enten de støtter den styrende fløy eller ei), og øker antakll mandater til de støreste partiene, også uavhengig om de sitter i den styrende fløy. Skal vi ha lik og reell stemmerett for alle, må delingstallet helt bort, og de fleste land som har ingen slik løsning.

Se også: Viktigheten av å fjerne styringstillegget helt

De store partiene, og spesielt H og Ap, er ikke så glade for diskusjoner om å fjerne dette tallet. De vet jo godt at det gir deres partier flere mandater en valgresultatet tilsier. Siden jeg fikk stemmerett, har Ap og H fått omtrent 100 mandater fler en de skulle hatt på grunn av vår valgordning, og disse mandatene har stort sett blitt 'tatt fra' Ap og H sine sterkeste kritikere, som tilsvarende har fått 100 mandater for lite - i vårt ‘fullt demokratiske’ Norge.

Se også: Vi har hatt 126 feilplasserte mandater siden vi begynte med utjevningsmandatordningen i 1989

Selv om man bare ville vært bare moderat interesserte i at alle skal ha lik stemmerett i Norge, ville man selvgsagt (spesielt på en side som pollofpolls.no) vært åpne om – og delt info om – hvordan de ulike partiene tjener eller taper på valgordningen. Bortsett fra det siste halvåret (pr. augyst 2019), hvor MdG, Rødt og SV stort sett er over sperregrensen på meningsmålingene, har målinger og valgresultater vist at det er de ovenntevnte småpartiene (samt Venstre) som primært har ‘sponset’ Ap og H (og til en viss grad Sp og FrP) med ekstramandater - i årevis. 

Giertsen hevder at han driver pollofpolls som en hobby på fritiden og derfor ikke har ressurser til å bygge systemet ut slik at det viser hvor mye visse partier tjener på svakhetene i valgordningen, eller hvordan valgordningen vi har er en direkte årsak til at feil fløy så ofte regel vinner valget – og til at noen partier blir diskriminert slik at andre partier får flere mandater enn de burde ha. Dette med ressurser er selvsagt tøys: Pollofpolls viser klart og tydelig at de har stor kapasitet, og presenterer detaljert info som blir svært nyttig når de før høyresiden før neste valg skal forklare hvordan man best kan stemme taktisk for å komme over de hindrene i valgloven de selv mener  bør være der.

De vil bare ikke vise hvordan partiet de selv tilhører tjener stort på skjevhetetene i valgordningen. Johan Giertsen er Høyres representant i Valglovutvalget, og mener altså at Valglovutvaget ikke bare kan, eller bør, men ta stilling til om trylletallet som gir hans parti ekstramandater ved hvert eneste valg skal være 1.2 eller 1.4. De fleste forstår sikkert hvorfor han ikke mener at de heller bør vurdere å gjøre som de fleste land i verden har gjort, og bestemt seg for å ikke ha et styringstillegg i det hele tatt. 

Det mest skremmende
Men det mest skremmende med Valglovutvalgets sammensetning (som Høyre’s Jan Sanner selvsagt har sagt han er veldig fornøyd med) er at et sentralt medlem der, Johan Giertsen, påstår at utvalget og Stortinget også “må” ta stilling til om vi skal innføre enda en sperregrense - for å holde småpartiene nede.

De fleste jeg har vært i kontakt med om valgloven mener at den bør demokratiseres kraftig, ved at man sørger for at fordelingen av mandater på Stortinget må stemme mer, og ikke mindre med valgresultatet enn den gjør i dag. Med enda en sperregrense vil vi øke risikoen for at feil fløy vinner valget. I dag er det tross alt mulig for partier som V, KrF, MdG og R til å sikre seg et enkelt mandat på Stortinget selv om de havner under sperregrensen på 4%. Dette ene mandatet er kanskje alt de ender opp med, selv om de kan ha stemmer nok til 7-8 mandater. Grunnen til dette er netttopp at dagens sperregrense kun brukes når man skal beregne utjevningsmandater (noe som er ille i seg selv); det brukes ikke for distriktsmandater – der er det styringstillegget og fylkesgrensene som fungerer som sperregrense. Men Johan Giertsen påstår altså, feilaktig, at Stortinget og Valglovutvalget må ta stilling til om vi skal få en valgordning som er enda mer ekstrem enn den vi alle har: en ordning som fører til at de ovennevte fire partiene, kansje SV også, kanskje ikke kommer inn på Stortinget i det hele tatt, akkurat slik flere på høyresiden mener det bør være.  Flere av dem har offentlig sagt at vi bare burde ha fire partier: FrP og H på høyresiden, og Ap og Sp på venstresiden. Massiv politisk sensur, med andre ord, forkledd som løsniger for å forhindre fragmentering og styringsdyktighet. 

En valglov slik enkelte på høyresiden vil ha den kan føre til at en tredjedel av Norges befolkning i praksis ikke har stemmerett i det hele tatt. Giertsen mener at det er viktig å diskutere løsning av samme kaliber; en ekstra sperregrense. Han insisterer dermed, på pollofpolls sine sider, at man må vurdere en valgordning som innebærer et enda støre overgrep mot demokratiske grunnprinsipper og ytringsfrihet enn det vi har i dag.

Se også: de fire sperregrensene

Ytringsfrihet - igjen
Ytringsfrihet via en talerstol på Stortinget er den viktigste form for ytringsfrihet en minoritetsgruppe kan oppnå. Dagens valglov er ikke bare geografisk og politisk diskriminerende – det er f.eks. også vanskelig for et samisk parti å bli representert med et mandat på Stortinget – fordi samer er spredt over mange flere fylker enn folk flest tror. Fylkesinngdelingen er nemlig allerede et hinder for demokratiet, slik den benyttes i dag.

Som et eksempel på at stortingsrepresentasjon betyr  økt grad av ytringsfrihet: i dag er politiske diskusjoner mye mer preget av temaer som miljø, klima og velferdprofitører enn den var før MdG/Rødt kom inn på Stortinget. De kom riktignok bare inn med et mandat hver (de hadde stemmer nok til ti mandater), men bare det at én enkeltperson kommer inn på Stortnget med den slags ytringsfrihet en Stortingsplass innebærer utgjør stor forskjell. Og det skulle selvsagt bare mangle at R og MdG utgjør en forskjell med mer en 165 000 stemmer bak seg. 

Enkeltmannskretser, halshugging og fullt demokrati
For ikke lenge siden nevnte vi at "Det har blitt spøkt med at det å i det hele tatt vurdere FTPT/enkeltmannskretser som en mulig valgordning i Norge ville være som å skulle lage utkast til en ny straffelov og diskutere halshugging vs henging.” Enkelte medlemmer i de store partiene liker kanskje tanken om enkeltmannkretser, fordi det ofte betyr at de største partiene vil vinne mandater i veldig mange av disse småkretsene, noe som i praksis lett kan føre til noe som minner om et topartisystem. USA og Storbritania, som ofte blir brukt som eksempel på hvor udemokratiske valgordninger som finnes i land som ønsker å se seg selv som demokratiske, kan være, benytter seg av FTPT/enkeltmannskretser. Noe av det første Ørnulf Røhnebæk (valglovutvalgets leder) gjorde i sin stilling var å be et sekretariat om å dele de 169 mandatene på 84 på enkeltmannskretser og resten på landslister, "bare for å se hvordan det ser ut". Men hvorfor i all verden vil en leder i et utvalg som skal forbedre vår valglov i det hele tatt vurdere enkeltmannskretser? Her gjelder å ta ondet ved roten,  og ondet er at vi ikke har vedtatt  flertalls-styre eller faktisk proporsjonal representasjon i Norge. Vi har i teorien vedtatt at vi ikke skal ha diskriminering, og at alle skal ha like rettigheter - også politisk og geografisk, vi har bare ikke gjennomført dette i praksis enda. Men løsningen er enkel: Gi lik, rell stemmerett til alle, slik vi allerede har forpliktet oss til å gjøre. 

Røhnebæks forvirring
Kan noe av forklaringen bak Røhnebæks forvirring henge sammen med at den samme Røhnebæk også har uttalt at “man kan jo tenke på hele Norge som én valgkrets, men da fikk man jo ikke distriktsmandater”? 

Man kan med enkelhet se hele Norge som en valgkrets når man beregner hvor mange seter hvert parti skal få på Stortinget – og kombinere dette med å sørge for at hvert av distriktene får akkurat det antallet mandater Storinget vil at de skal ha. Hvorfor legger ikke Røhnebæk vekt på dette i stedet for å nøre opp under gamle myter? Med en slik løsning må utjevningen bare skje på en annen måte enn i dag, men her finnes det flere gode modeller å velge mellom. Man kan f.eks. gjøre fordelingen manuelt, og bruke god, gammeldags skjønn – eller man kan benytte seg av utregningmetoder som fordeler både partisetene riktig – altså i samsvar med stemmeprosenten ved valgresultatet, og også fordelt distriktsmandatene riktig (enten i henhold til folketallet i hvert distrikt, eller ved å kombinere dette med en kompensasjon, dersom det er ønskelig, hvor noen distrikter blir forfordelts på bekostning av andre). 

Med andre ord: vi trenger såkalt 'dobbeltproporsjonal fordeling’, som kort fortalt betyr å beregne mandatfordeling på en måte som er proporsjonalt riktig både med hensyn til antall mandater hvert parti får (med valgprosenten pr. parti som referanse) og hvor mange mandater hvert distrikt skal få.

Det er veldig enkelt å kombinere det å se hele landet som en valgkrets når man fordeler seter til partiene med en hvilken som helst distriktsfordeling; denne løsningen har vært diskutert og kjent siden 1980-tallet. Dette legger ikke Valglovutvalgets leder vekt på, kanskje han ikke en gang har tenkt over det, og han kan i hvert fall ikke har tenkt over hvordan effekten av å innføre grader av enkeltmannskretser vil slå ut. Heldigvis fikk han svar fra sitt sekretariat at det hadde ikke noe for seg. 

Men hva hadde skjedd om medlemmene i dette sekretariatet hadde vært like desorienterte som dessverre flere av Valglovutvalgets medlemmer ser ut til å være på dette feltet? 


Se også: Valglovutvalget, pollofpolls.no og proporsjonalitet