Det er ikke lett for nye eller små partier å komme inn på Stortinget. I tillegg til at man må komme seg forbi de tidligere nevnte fire hovedhindrene, må man slåss med det faktum at de som allerede har kommet inn på tinget automatisk blir mye mer eksponert enn de som ikke er der, og i tillegg får flere midler som kan brukes til å promotere sitt eget parti. 

Som vi vet kan jo velgerne kan også regne med overraskelser dersom partiet de har stemt på blir valgt inn. I Vestfold, for eksempel, meldte et Høyremedlem  overgang til MdG, kom inn i formannskapet for MdG, og meldte seg deretter ut av MdG og inn i Høyre igjen - og brukte sin maktposisjon til å føre Høyrepolitikk. Det burde være slik at en stemme er bundet til det partiet man stemmer på, slik at om den politikeren man har stemt på plutselig står for en helt annen politikk, vil politikeren bli byttet ut, og erstattet med en annen politiker fra det partiet velgerne stemete på.

Eller, som vi har nylig (29/11-2018) harsett med KrF: de gikk til valg på å ikke gå i regjering med FrP, og jobber nå hardt for å komme i regjering med nettopp FrP. Det nyeste i den saken (se link over) illustrerer en veldig uheldig sideeffekt av blokkpolitikk slik den føres her i landet. KrF er opptatt av å hjelpe de svakeste i samfunnet, men har nå forpliktet seg til ikke å stemme for at den økte barnetrygden vil medføre redusert NAV-støtte for de som er mest avhegninge av å få bedre økonomi, og dermed i praksis ender opp med ikke å hjelpe de barna/foreldrene som trenger det mest.

Dette er nok ikke en sideordning av valgordningen, men av at vi har en utdatert, norsk tradisjon med regjeringer hvor stort sett bare partier fra den ene blokken kommer i regjering. Gerhardsen var klar på, etter samlingsregjeringen i 1945, at han ville fortsette med samlingsregjeringer, men slik ble det ikke – med alt det spetakkelet det har ført med seg.

Med representanter fra kun den ene politiske fløyen blir det selvsagt fristende for den fløyen som ikke er i regjering (som jo i Norge pleier å være den fløyen som fikk flest stemmer) å velte den eksisterende regjeringen. Denne ordningen nærmest trygler om konflikt og ustabilitet, og fører ofte til at avisene (og politikerne) fokuserer mer på hvem som skal sitte i regjering med hvem enn på å finne gode politiske løsninger.   Det har vært høylytt og intens krangling, og til og med slåsskamper i enkelte parlamenter. Men man skulle tro at alle de norske partiene har nok siviliserte medlemmer til å kunne finne noen ytterst få som klarer å sitte i en regjering med medlemmer fra hvilket som helst av de andre partiene. Tanken bak en samlingsregjering er no nettopp samling - det handler definitivt IKKE om å prøve å bli enige. Oppgaven til en bred koalisjon/samlingsregjering er å finne fram til de beste løsningene man kan komme opp med på tross av at man er uenige. Hvis et regjeringsmedlem i en samlingsregjering ikke mestrer den oppgaven, kan de jo selvsagt velge å ikke sitte i en samlingsregjering – og må erstattes av en annen politker fra samme parti _ en som er mer løsningsorientert, har bedre teft for nyttige kompromisser, og som forstår at man i en god, bred koalsijonsregjering ikke sitter der for å diskutere politkk, men for å finne løsninger man kan samles om. 

Hadde vi hatt en representativ, heterogen regjering, ville KrF kunne sittet i den, sammen med representanter fra både venstre- og høyresiden - uten å måtte forplikte seg til å handle i strid med sine egne prinsipper. Her har vi mye å lære av land som Finland, Island og Nederland.

Fra https://finland.fi/life-society/parliamentarism-in-finland/:

"In recent years, from four to six parties have been represented in the Government and, in spite of their political heterogeneity*, governments have been very stable."

Og her kan man se hvordan man for tiden har løst det i verdens eldste parlament. Islands “Grønne Venstre” har statsministeren i en regjering med to av sine politiske motstandere:

Iceland 2017: A new government from left to right

Norge er ikke en gang et u-land i denne sammenhengen - vi har ikke helt megynt å utvikle oss i retning hverken av samlingsregjeringer der alle kommer til orde eller i retning av en valgordning som respekterer grunnloven og menneskerettserklæringen – som jo begge sier klart fra om at ingen skal utsettes for urimelig eller unødvendig forskjellsbehandling.

OPPDATERT 26. JANUAR 2020