Det at en enkelt politiker kan ende opp med ‘vetorett’ på Stortinget blir av og til brukt som et argument for å holde småpartiene nede. Men det er stor forskjell på vetorett og vippeposisjon.
Utslaget av valget i 2017 var at:
• Arbeiderpartiet fikk 3 mandater mer enn stemmene skulle tilsi. Alle disse kan komme i vippeposisjon, men mandatene har ikke grunnlag i folkeviljen.ett
• Høyre fikk 2 mandater fler enn stemmene skulle tilsi. Begge disse kan komme i vippeposisjon, men mandatene har ikke grunnlag i folkeviljen.
• FrP fikk 2 mandater fler enn stemmene skulle tilsi. Begge disse kan komme i vippeposisjon, men mandatene har ikke grunnlag i folkeviljen.
• KrF fikk ett mandat mer enn stemmene skulle tilsi. Dette mandatet kan komme i vippeposisjon, men mandatet har ikke grunnlag i folkeviljen.
• Venstre fikk ett mandat mer enn stemmene skulle tilsi, siden en del Høyremedlemmer (igjen) stemte Venstre av taktiske grunner. Dette mandatet kan komme i en viktig vippeposisjon - og i regjeringsposisjon - men dette mandatet har ikke grunnlag i folkeviljen.
• Tre småpartier hadde nok stemmer til å få inn et mandat hver, men fikk ingen. Disse mandatene ville hatt støtte i befolkningen tilsvarende den makten de ville fått.
• MdG skulle hatt mange flere mandater enn de fikk, basert på stemmene de fikk. Dette kunne hatt en viktig effekt i miljøsaker (selv uten “vetorett” eller noen som helst urettferdig “vippeposisjon”), men de fikk bare ett mandat på grunn av valgordningen.
• Rødt fikk ett mandat, men skulle hatt tre basert på antall stemmer de fikk. Hver av disse mandatene ville hatt velgere i ryggen om de hadde kommet inn.
• Som et unntak fikk også SV ett mandat mer enn stemmene skulle tilsi.
Den reelle og problematiske vippe-problematikken handler primært om tre ting:
a) valgordningen vi har betyr i praksis at vi som regel er overlatt til tilfeldighene (men se under*) med hensyn til hvilken statsminister og regjering vi ender opp med. ‘Tilfeldigheter' har mer makt enn mange av partiene (og dermed tusenvis av velgere) har. Det er ikke en ønsket situasjon.
b) valgordningen vi har inviterer til at enkelte grupper (som er tilhengere av høy sperregrense) arbeider intenst rett før valget med å få sin fløy over sperregrensen ved hjelp av taktisk stemming. Dermed har vi et system som både har hindringer (sperregrensen, styringstillegget m.m.), men som også har måter å komme seg rundt disse hindringene på - for de som vet hvordan man skal gjøre det og har kapasitet til å gjøre det.
c) en liten gruppe velgere kan ende opp med å endre maktbalansen i Norge.
*Når det gjelder hvem som havner under sperregrensen og hvem som ikke gjør det, er dette selvsagt ikke bare et resultat av tilfeldigheter. Det er nemlig klare mønstre som går igjen. Ap, Høyre og Sp har tjent mange ekstramandater på valgloven (over 100 siden 70-tallet), og MdG, Rødt og bl.a. Venstre har tapt tilsvarende mange i samme periode. Nå vil enkelte kanskje hevde at det er tilfeldig at de samme partiene har blitt rammet, ved valg etter valg, av valgordningen vi har. Men kanskje valgloven nettopp har endt opp som den har fordi de store partiene (som jo alene kan avgjøre hvordan denne loven blir) nettopp vil ha disse småpartiene unna den makt og ekstra ytringsfrihet som kommer sammen med en eller flere plasser på Stortinget?
d) Det tragikomiske ved hele situasjonen er selvsagt at vi stort sett har hatt regjeringer som er uenig med flertallet av velgerne, altså det motsatte av det man ønsker under et demokrati.
Med mindre vi sikrer at flertallet på Stortinget alltid vil korrespondere med det flertallet av velgerne har stemt på, ville vi kunne fortsette med misforholdet mellom velgere og regjeringsmakt (noe Norge er kjent for langt utenfor sine grenser) i mange tiår til.
Fra Frp vil ha både høyere og lavere sperregrense:
"Siden ordningen med utjevningsmandater og sperregrense ble innført ved valget i 1989, har Fremskrittspartiet foreslått både å senke og å øke grensen.
I 1999 avviste Stortinget et Grunnlovsforslag, som blant andre FrP stilte seg bak, om å senke sperregrensen fra fire til tre prosent. I den saken gikk Arbeiderpartiet og Høyre sammen om å skape flertall.
I 2010 avviste Stortinget et Grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å øke sperregrensen fra fire til fem prosent.
Hagens begrunnelse for forslaget var at det i fremtiden kan bli problemer med dannelse av regjeringer og at små partier kan få for stor makt i forhold til oppslutningen fra folket i valg.
Les også: Historisk oppgjør ved sperregrensen"
