VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."



Har alle lik og reell stemmerett?

I Norge er det mange velgere som ikke har noen påvirkning på det endelige valgresultatet - siden vi faktisk ikke har like politiske rettigheter. Tilhører man en politisk minoritet eller bor i visse fylker kan man som kjent risikere at de man stemmer på havner under sperregrensen, og at partiet man har stemt på derfor f.eks. kun får én representant på landsbasis - selv om antallet stemmer skulle tilsi eksempelvis syv mandater. Vi har altså ulik grad av stemmerett basert på hvilket område man bor i - og basert på hvorvidt man tilhører en politisk minoritet eller ei.

Menneskerettigheter

Menneskerettighetserklæringen sier tydelig at ikke skal "gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til”, og “enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter”. Man skal altså ikke bare rett til å levere en stemmeseddel, men til at den skal gjøre utslag på vårt lands styresett.

Ikke minst står det også at folkets “vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett”.  Har vi virkelig rett til å diskriminere politiske minoriteter ved å holde dem utenfor parlamentet med en sperregrense, og kan et demokrati med respekt for menneskerettigheter tillate seg å forskjellsbehandle velgere basert på det området de bor i?

Dersom Une Bastholm eller Bjørnar Moxnes kommer i vippeposisjon er det ikke som 'enkeltperson i vippeposisjon', men som noen som ser ut som 'enkeltpersoner' fordi mange av partifellene deres  – mandater disse partiene egentlig burde fått inn på Stortinget – har blitt holdt utenfor av valgordningen.  


Vi har ikke lik stemmerett - mange har ikke reell stemmerett i det hele tatt

Bak mange mandater er det cirka 15000 stemmer, mens det kan være 90 000 stemmer bak andre. Vi kan komme til å se at en enkelt velger kan ‘vippe’ 7 mandater inn på/ut av Stortinget, og dermed avgjøre hvem som blir statsminister og hvem som får regjeringen. Fordi noen velgere har en mye mer utslagsgivende stemmerett enn andre, blir dette i praksis nesten som om enkelte får utlevert én stemmeseddel, mens andre får utlevert seks - i tillegg til at en av dem kan "få utlevert 90 000 stemmesedler". Hun/han kan jo få inn like mange på Tinget som det for en lite parti kan kreves cirka 90 000 velgere for å inn. Og selv om det kanskje aldri kommer til å skje at en enkelt person tipper så mange mandater ut eller inn av Stortinget, har det ofte vært en liten gruppe vanlige velgere som har hatt veldig mye mer makt enn det som er rimelig: de har avgjort hvilken regjering og statsminister vi vil få. De største feilene oppstår forøvrig ikke når noen ‘vipper’ inn et utjevningsmandat - for de som blir vippet inn er jo politikere fra partier som har stemmer nok til å komme inn. Problemet er at man da også vipper ut noen andre, eller rettere: problemet er selve kombinasjonen av å vippe 7 inn og 7 ut. Dette fører til en massiv endring av politker-'massen' på Stortinget - en som tilsvarer dobbelt så mange stemmer som man vipper ut.  

Politikere på vippen

En enkelt politiker på vippen har kanskje titusenvis av velgere bak seg. Kommer man inn alene fra et et parti med 3-4% oppslutning, har man muligens havnet som den eneste representanten fra sitt parti nettopp fordi partikollegene har blitt holdt utenfor Stortinget med den omstridte valgloven vår. Det er altså aldri snakk om et enkeltmenneske i vippeposisjon på tinget, siden det er mange tusen velgere som står bak denne personen. Kritikken mot at valgloven hjelper enkeltpolitikere å få uforholdsmessig mye makt på tinget er langt fra sannheten. Dersom Une Bastholm eller Bjørnar Moxnes kommer i vippeposisjon, er det ikke som 'enkeltperson i vippeposisjon' men som noen som ser ut som 'enkeltpersoner' fordi de kanskje 7 mandatene de egentlig skulle hatt der har blitt holdt utenfor av valgordningen.

KrFs omtrent 123000 velgere fikk 8 mandater i 2017, mens MdGs 95000 belgere fikk kun ett mandat. De 28 000 ekstra-velgerne KrF hadde fikk altså inn 7 mandater, så man kan på en måte si at disse 7 mandatene har bare 4000 velgere bak seg hver. På den annen side: KrF fikk 4.4% av stemmene, og burde derfor ha 4.4% av mandatene. Så åtte er ikke helt feil, men ved normal avrunding skulle de hatt 7. Man kan forøvrig komme i en situasjon hvor et parti kan hoppe fra å få 6 politikere for lite til å få en for mye - på grunn av an valglov som aldri burde blitt vedtatt.

På en måte kan man si at MdG/Rødt ble frastjålet 7 mandater som ble gitt til Ap/H. På den måten får saker som Ap/H støtter men som MdG/R ikke støtter 14 ekstrastemmer - av valgloven.

Den ‘demokratiske differensen’

Ap fikk inn 49 mandater med omtrent 801000 velgere. Deres 27,4% av stemmene burde tilsi 27.4% av mandatene - men sånn fungerer det ikke. De fikk tre mandater ekstra, og det gjorde Høyre også. Og hvem er det de store partiene tar sine ekstramandater fra? Sine egne opponenter; de mindre partiene. Som Arbeiderpartiets Halvard Bakke skrev i 2009: "Hvis partiet Rødt ikke oppnår fire prosent ved valget om noen uker, blir deres stemmer i realiteten fordelt til blant andre Høyre og Frp."


Hvis et stort parti f. eks. får fire mandater ekstra, og et lite mister 4, blir jo ‘den demokratiske differensen’ åtte: Avgjørelsene som tas på Stortinget blir i dette eksempelet tatt med åtte ekstra stemmer for det store partiets synspunkter. Tilhører man et mindre parti og mister 7 mandater, vet man også at de 7 mandatene går til andre partier. På en måte kan man si at MdG/Rødt ble frastjålet 7 mandater som ble gitt til Ap/H. På den måten får saker som Ap/H støtter men som MdG/R ikke støtter 14 ekstrastemmer - av valgloven.

Det er selvsagt lettere å styre landet med færre opponenter, men...

Argumentet for 'skjev-deling' er at det blir lettere å styre landet med ‘styringstillegget’. Selvsagt blir det lettere å få gjennom sine synspunkter ved å bruke metoder som holder opponentene i sjakk. Men det er uetisk og i strid både med prinsippet om at alle skal ha lik stemmerett – og med vår grunnlovsparagraf om at alle er like for loven. Man skal heller ikke stjele, og det gjelder også taburetter i et parlament.

Igjen: som sagt er det ikke én person bak en 'vippestemme' - det står jo et stort antall velgere bak dette mandatet; velgere som pga valgloven ikke har fått inn mandatene de skulle hatt inn. Enda viktigere: om vedkommende bidrar til at en sak går gjennom på Stortinget (med 85 mot 84 stemmer), er jo 84 andre også med på å få dette vedtaket gjennom, og hver av dem representerer mange tusen velgere. Til sammen representerer de litt over halvparten av velgerne - så i et reelt demokrati er det velgerne som gjennom sine representanter får gjennom vedtaket, ikke han eller hun i vippeposisjon. Ser man det hele i et større perspektiv, vil man se at det er mer rimelig at ett 'småparti-mandat' kommer på vippen, vedkommende stemmer jo for f.eks. 71000 (Rødt) eller cirka 95000 (MdG) velgere, en at et 'storparti-mandat' kommer i vippeposisjon, siden de ofte representerer bare 16-17000 velgere.  

For det tredje har jo småpartiene fått tildelt ekstra gjennomslag for visse synspunkter for å få dem på sin side. Men det blir rart og feil om man gir et parti et tilbud om ekstramakt, og deretter klager på at de har fått ekstramakt. Man kan ikke tilby noen en godtepose og så kritisere dem for at de forsyner seg.

Mindretallsstyre og styringstillegg til den fløyen som tapte valget er en dårlig, men vanlig løsning i Norge

Dessuten - så lenge vi har en regjering som ikke har flertall blant velgerne, ender vi opp med en annen uønsket situasjon: det er mindretallet - som ikke skulle sittet med regjeringsmakten i det hele tatt - som i realiteten nyter mest godt godt av styringstillegget. Det blir jo vanskeligere for velgerflertallet å komme i den maktposisjonen de egentlig skulle vært i i en slik situasjon.  

Venstre, SV, MdG og Rødt har ofte tapt mest på skjevhetene i valgloven. KrF ser også ut til å havne der

Det at et lite antall velgere kan snu om på hele vårt politiske landskap kan skje i et reelt demokrati også, men om alle har lik stemmerett, står sluttresultatet allikevel i et 1:1 forhold med folkeviljen; med det velgerne har stemt for. 


Vi lever altså med en utdatert ordning hvor tilfeldigheter, geografisk beliggenhet samt det å være enig med visse partier (det er stort sett Venstre, SV, MdG og Rødt som taper på denne løsningen, men andre partier har også tapt mye på sperregrense-ordningen) avgjør om man har reell stemmerett eller ei.  Og dersom man er enig med MdG eller Rødt og ikke bor i Oslo omårdet, har man egenlig aldri hatt reell stemmerett.


Når de samme partiene rammes av valgloven i valg etter valg, og visse andre partier vinner mandater år etter år, er jo dette nærmest en gjentatt, systematisk diskriminering av visse politiske partier, selv om intensjonen ikke er at loven 'offisielt' skulle fungere slik. Noen mener at deler av valgloven eksisterer primært for å holde visse partier partiene nede.


Retten til å putte et stemmeseddel i en valgurne; en papirlapp som i mange tilfeller ikke har noen innvirkning på landets politikk representerer ikke en faktisk stemmerett, fordi dette hverken tilfredsstiller kravet om at "enhver har rett til å ta del i sitt lands styre" – eller kravet til at alle skal ha lik stemmerett/likhet for loven. Den representerer bare retten til å putte en papirlapp i en urne.


De som er enige med Venstre, KrF, SV, Rødt og MdG har i mange tilfeller ikke lik, reell stemmerett. Retten til å putte et stykke papir i en kasse; en papirlapp som i mange tilfeller ikke har antydning til å ha noen innvirkning på landets politikk representerer ikke en faktisk stemmerett, fordi dette hverken tilfredsstiller kravet om at "enhver har rett til å ta del i sitt lands styre" eller kravet til at alle skal ha lik stemmerett/likhet for loven. Den representerer bare retten til å putte en papirlapp i en urne.


Real-stemmerett vs formell stemmerett

Vi har i realiteten to typer stemmerett: R-stemmerett (real-stemmerett) og F-stemmerett (formell stemmerett). Den første er reell, den andre er bare en 'liksom-stemmerett' som i mange tilfeller ikke har noen effekt på hvordan landet skal styres. Mange politikere og maktpersoner i valglov-debatten uttaler seg som om begge disse typene av stemmerett har reell verd – men den ene har verdi, den andre er verdiløs.  Når man i tillegg ender opp med å ta mandater fra de partiene som F-velgerne har stemt på og gir til R-velgerne blir det hele dobbelt feil.  


Er en rettferdig valglov omsider i alles interesse?

I mai 2017 skrev VG at vi kunne risikere at bare fire partier kom over sperregrensen. De fleste ønsker like politiske rettigheter for alle, og alle partiene er opptatt av individets frihet. FrP vil allikevel heve sperregrensen til 5% (noen av dem snakker om 6-8%), selv om en høyere sperregrense både betyr økte sjanser er det for at tilfeldigheter avgjør hva slags regjering vi får, og at enda flere mister 'individets frihet' til å påvirke landets politikk. Det er høyst betenkelig at høyresiden, som gjerne er de som snakker høyest om 'individets frihet', ikke er tilhengere av at all individer skal ha lik rett til å påvirke hvem som skal sture landet.


De to fløyene i norsk politikk er mer avhengige av støtte fra småpartiene en noensinne. Omsider er det kanskje i alles interesse at de ikke mister makt fordi et av deres støttende småpartier havner rett under sperregrensen. 


Under valgnattsendingene ser man ofte at flertallet hopper fra å være klart borgerlig til å være klart rødgrønt - nettopp fordi det skal så lite til før noen kommer over eller under sperregrensen i vårt lotteridemokrati. Men i et demokrati bør det aldri være mindretallet som styrer over flertallet. Det bør heller ikke være sånn at en svært liten endring i antall stemmer til et parti utgjør mer enn en endring på ett mandat ekstra på Stortinget


Tilfeldighetene vil spille en enda større rolle med en 5% sperregrense, som Frp antyder at de vil ha (Unge Høyre vil ha 6%). Men kun ved å fjerne sperregrensen(e) helt vil vi for første gang kunne få et demokrati hvor alle har like rettigheter til å stemme - og til å vite at stemmen deres utgjør en forskjell.


Heldigvis er de store partiene nå mer avhengig av støtte fra de små enn de vanligvis har vært, så kanskje det påvirker deres velvillighet til å la alle får lik og reell stemmerett.


Geografisk diskriminering: en løsning

Noen tror at om alle får like politiske rettigheter, vil f. eks. finnmarkinger komme dårlig ut av situasjonen. Det er mange som mener at alle skal ha samme grad av stemmerett, men om visse fylker skal forfordeles med ekstramandater mens andre skal reduseres tilsvarende, bør jo det totale antall mandater uansett være i samsvar med med valgresultatet. Stortingsvalget er jo et nasjonalt valg, og definerer hvem som skal styre nasjonen - ikke fylkene. Så om et parti har 3% av stemmene på landsbasis, bør det også ha 3 % av mandatene på Stortinget, enten enkelte fylker skal over-representeres med et antall mandater eller i.


Med andre ord bør man skille mandatfordeling og partifordeling. Partifordelingen bør alltid stemme med hva velgerne har stemt på - dette sikrer at flertallet får flest mandater på Stortinget.  Dette kan enkelt kombineres med at fylkene får nøyaktig det antall mandater man ha vedtatt at de skal ha: utjevningen skjer bare på en litt annen måte enn i dag.


Fjern lotterieffekten

Ingen vil vel egentlig at tilfeldigheter skal ha effekt på hva slags regjering og Storting vi får. Den eneste måten å velge bort tilfeldighetenes makt på er at alle får like politiske rettigheter, slik man f eks har i Nederland. Der har alle reell stemmerett. Ingen har 6 ganger så mye stemmerett som andre. Legger man en stemme i en valgurne, vet man at den er med på å påvirke valgresultatet i like sto grad som stemmer fra andre velgere.


Folkeavstemning

Politikere kan lett fristes til å gå inn for en valgordning deres eget parti kommer godt ut av. Og når de store partiene skal stemme over hvorvidt de mindre partiene skal representeres, kan man jo lett forestille seg hva som kan skje. Derfor bør vi ha en folkeavstemning om den nye valgordningen, ellers vil vi jo atter en gang se at de store partiene (basert på et Storting/en regjering som ikke en gang korresponderer med hva flertallet ønsket seg ved siste valg) bestemmer at de selv skal fortsette å ha uforholdsmessig mye makt. Alternativt vil vi se at de største partiene stemmer for at de største partiene fortsatt skal tildeles ekstra makt - og det kan de jo gjøre - ved å overkjøre de paragrafene i vårt lovverk som har med menneskerettigheter å gjøre.


Se også Blogg om valgloven, Sperregrensen, Styringstillegget, Utjevningsmandater og Valglov-ordliste