VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Kan Friedrich Pukelsheims metode redde det norske demokratiet?

Kaos-elementene i den norske valgordningen


26. mai 2020

Utfallet av alle valg i Norge har i stor grad blitt påvirket av tydelige og mindre tydelige elementer i valgloven som reduserer antallet mandater småpartiene får - kombinert med å gi mange ekstramandater til de største partiene. Vi kjenner til resultatet: Norge styres ofte av en gruppe politikere som tilhører den politiske fløyen velgerne sa fra, gjennom sine stemmesedler, at ikke burde styre landet.


Hopp gjerne over dette avsnittet om du allerede er enig i at vi har en svak valglov

Dagens valglov rammer både små og store fylker og parter. Det er skrevet mye om dette allerede på våre sider, men her er noen få stikkord for nye lesere:


– Fysisk små fylker: Om man bor i et fysisk lite fylke i dag, får man lavere grad av medbestemmelsesrett enn om man bor i fylke/region med stor antall kvadratkilometer. Et av deres allerede få mandater blir i dag reservert til å fungere som utjevningsmandat for resten av landet, så om de i dag eksempelvis har fire mandater, er det bare tre av disse som egentlig velges i samsvar med den lokale folkeviljen.

– De mest folkerike fylkene: Disse ‘ofrer’ seg på flere måter, og har redusert grad av grad av stemmerett sammenlignet med velgerne i de tynt befolkede områdene. Bor man i et lite fylke med mange velgere, blir man ekstra hardt rammet.  De mest folkerike regionene får også et for lavt antall mandater i dag: det stemmer ikke proporsjonalt med folketallet.


– Småpartiene: Samtidig ser vi at velgere som vil stemme på de etablerte småpartiene (V, MdG, KrF og R) i realiteten ofte ikke har noen som helst mulighet til å påvirke valgresultat dersom de ikke bor i rette fylke. Partiet de stemmer på får kanskje mange stemmer lokalt, de har en dyktig politiker fra sitt distrikt som er klar til å representere dem, men de blir i stedet representert av en  annen politiker, fra et annet distrikt, som både har fått langt færre stemmer på landsbasis og også veldig lav oppslutning lokalt.


– De store partiene: Urettferdigheten rammer også de store partiene; de mister ofte flertallet på feil premisser. De har stor støtte blant velgerne, har kanskje gjort en god valgkamp, men mister grepet i innspurten fordi et av småpartiene de trenger støtte fra mister et distriktsmandat på grunn av. utjevningsmandat-ordningen eller fylkesgrensene, rammes av arealfaktoren eller eller styringstillegget, og/eller havner like under sperregrensen slik at de ikke får utjevningsmandater. Selv om kun en av disse ordningene opprettholdes vil både de store og små partiene kunne rammes massivt av valgordningen, og dermed tape valget selv om de fikk flest stemmer.


Tre viktige spørsmål

Når man skal vurdere hvilke forandringer i valgloven som er viktigst å innføre for å unngå dette, trenger man å ta stilling til tre viktige spørsmål:


• Er det elementer i valgloven som gjør at tilfeldigheter, et lite antall velgere, taktisk stemming o.l. kan ha mye større innvirkning på valgresultatet enn nødvendig?


• Og – hvis det er det, hvilke ordninger innen valgloven er det snakk om? Sperregrensen? Styringstillegget? Arealfaktoren? Måten vi forholder oss til fylkes- og regionsgrensene? Eller er det kanskje selve utjevningsmandat-ordningen? Eller – alle disse?


• Hva kan man gjøre for at disse usikkerhetsmomentene – disse ikke-folkestyrte elementene; de som mange av oss mener skaper uforutsigbarhet, ustabilitet og kaos i valgprosessen –  kan fjernes? Hva må man erstatte dem med?


Dagens situasjon

Ap har mistet en del velgere, og Høyre er i perioder det største partier i meningsmålinger. Den rødgrønne siden har stort sett overtaket i disse målingene, men ingen vet om det vil vare.  R og MdG stå sterkere enn før, Frp går litt opp og ned, og i mange målinger siden siste valg har både KrF og V havnet under sperregrensen. Mye kan skje med samfunnsøkonomien som et resultat av korona-situasjonen. Lite tyder på at vi kommer til å nærme oss en løsning der ett eller to partier blir så store at de kan dominere på samme måte som Ap gjorde i sine glansdager.


Dessuten er det er helt uvisst hvilke av de 4-5 små partiene som kommer til å rammes hardest av sperregrensen, arealfaktoren, grensene mellom valgdistriktene eller styringstillegget. Det vi vet er at når noen kommer under sperregrensen og taper f.eks. 7 mandater, blir det 7 ledige plasser som snart skal besittes av noen med helt andre meninger enn de som falt i brønnen, så et lite parti under sperregrensen fører til drastiske endringer; endringer forårsaket av svært få velgere, gjerne med nettopp det sluttresultat at de vi ønsket at skulle styre landet ikke gjør det.


Det er viktig at valgordningen vår ikke introduserer unødige usikkerhets-elementer - de er det nok av fra før. Valgordningens oppgave er å sørge for at alle er like for valgloven, og at alle har like store muligheter til å påvirke valgresultatet - noe som i seg selv ikke er en vanskelig oppgave. Derfor er det helt avgjørende at valgloven ikke gjør det motsatte, og i stedet forårsaker at noen har mye større grad av medbestemmelsesrett enn andre. Om et parti får 10000-15000 stemmer mer eller mindre enn forventet/enn forrige gang (osv)  må dette kun føre til små endringer i Norges politikk, for en Stortingsrepresentant i Norge har stort sett 15000-20000 stemmer bak seg i snitt.  


Vi har egentlig ikke noe begrep eller målestokk for kartlegge hvilke faktorer som er med på å påvirke valget. Trender i media, taktisk stemming, tilfeldigheter, skifte av partileder, uventede positive eller negative mediaoppslag rett før valgdagen…  det er mye annet enn velgernes oppfatninger som kan være med på å påvirke valgresultatet.

* Dette kan føre til store endringer ved kommende valg, og det der derfor viktig å ha en valgordning som verken rammer de store eller små partiene.


De fleste av problemene med den norske valgordningen vår er enkle å løse

Noen av de ovennevnte ingrediensene er det vanskelig å gjøre noe med. Men når det gjelder dette med at små endringer i velgermassen (f.eks som et resultat av at noen få eller få tusen velgere som enten spekulerer i taktisk stemming, eller ombestemmer seg rett før valget på grunn av et mediaoppslag) kan gjøre store utslag, og dette med tilfeldigheter (om man havner over/under sperregrensen, tap av distriktsmandat på grunn av hvor fylkesgrensene ligger o.l.) kan man gjøre noe med.


Det å sørge for at små endringer blant velgerne kun skal føre til små endringer i Stortingsflertallet er en prosess som er en relativt enkelt prossess. At tilfeldigheter som har med sperregrenser, geografi, voldsomt uvær på valgdagen (i visse valgdistrikt) o.s.v. ikke skal ha stor betydning er også lett å redusere. Vi kan ikke gjøre stort med været, men vi kan sørge for at endringene i Stortinget vi får fordi det  visse regioner (der visse partier står sterkt)  hadde ekstremvær ikke blir større enn de må bli.


Egentlig trenger vi ikke å brenne kalorier på  finne ut av hvor vanskelig det er å forbedre vår valgordning – det er viktige er å fokusere på finne ut av hva slags endringer som er nødvendige.

For å oppnå økt stabilitet, må man først være helt sikker på hva problemet/problemene er, og hvilke av disse man kan gjøre noe med.

Svar:

a) problemet er at utfallet av valget i veldig stor grad kan påvirker av den slags elementer som ble nevnt over, ‘kaos-elementene’.

b) Vi kan kanskje ikke helt fjerne taktisk stemming - eller unngå at noen velgere på selve valgdagen bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på på grunn av et tendensiøst mediaoppslag. Men vi kan fjerne mange av de hindrene som er direkte årsak til at tilfeldigheter i veldig stor grad kan avgjøre hvem som kommer i regjeringsposisjon.


Det finnes det kun en type medisin for å rydde opp i kaoset, og det er å ha en valgordning med full fokus på at tilfeldigheter eller små endringer i velgernes partipreferanser aldri skal kunne ha større betydning enn slike elementer må ha. Det betyr at alle partiene bør ha så mye makt som stemmetallet deres tilsier. Ingen må kunne tape eller vinne makt basert på hvor i landet de bor (eller andre former for økt eller redusert grad av stemmerett til visse velgere). Vi kan ikke ha et styringstillegg som gir mange ekstramandater til en fløy som allerede har et stort flertall den ene året (og dermed ikke har behov for det vi kaller styringstillegg (delingstallet på 1.4, ofte bare omtalt  som valgfusk), og som neste år sørge for å fordele ekstramakt på en slik måte av fløyen med færrest stemmer får stortingsflertall.


Vi må sørge for at alle distrikter er rimelig representert, men dette må ikke skje ved å diskriminere andre distrikter – ellers ender vi opp med mer, og ikke mindre diskriminering. Og - dette skulle være unødvendig å forklare, men det er tydeligvis det i Norge: ingen partier må tildeles ekstramandater fordi de allerede har så mange mandater. Dagens løsning diskriminerer jo to ganger: den ene handler om tildeling av ekstramandater til visse partier – den andre handler om diskriminering av andre visse partier/fylker


Problemet med vår valgordning er ikke bare den såkalte cocktail-effekten, at vi ikke helt vet hvordan hver av de fem ‘kjemikaliene’; hoved-synderne i valgloven slår ut når de blandes med hverandre - det er også at hver av disse elementene i seg selv kan slå helt feil ut.


Link: Valgordningen og cocktail-effekten


Hvis vi bruker “V” som en imaginær måleenhet

La oss si at vi etter et valg helt nøyaktig kunne kartlegge i hvor stor grad fylkesgrenser, media, vær, sperregrensen, styringstillegget, svakhetene i utjevningsmandat-ordningen osv. var med på å avgjøre valgresultatet.  I en slik imaginær situasjon kunne man eksempelvis kalle måleenheten for hvor mye en valglov tar hensyn til velgernes stemmer for “V”, og bestemme seg for at den ideelle l V-verdi er 100: Med en V-verdi på 100 ha rikke bare velgerne optimalt/maksimal innflytelse på hvem som skal styre landet, med de har også like stor grad av mulighet til å påvirke utfallet - de har rett og slett lik stemmerett.


Med en slik analyse vil man kanskje komme til at verdien av velgernes synspunkter ofte overskygges av andre elementer, som for eksempel disse:


Arealfaktoren ga et par ekstramandater til Senterpartiet, dermed vant de rødgrønne.

Rødt manglet noen få stemmer på sperregrensen, dermed vant de blå.

MdG kom rett over sperregrensen, og fikk 9 mandater, mens V havnet rett under den, og fikk kun ett.

Den rødgrønne fløyen fikk flest stemmer, men Høyre fikk to utjevningsmandater som egentlig burde vært distriktsmandater og dermed gitt til MdG og SV, dermed fikk vi blått flertall selv om de rødgrønne hadde flest stemmer.


Ap kom bedre ut av delingstallet/styringstillegget enn de andre, dermed fikk Ap flertal selv om de blå hadde flest stemmer.


Den rødgrønne fløyen ledet tydelig på meningsmålingene, men takket være grundig planlagt taktisk stemming fra de borgerlige partiene, basert på en mengde detalj-info nennsomt innsamlet og analysert av Høyre-medlemmene bak Pollofpolls, vant de borgerlige - selv om de også  fikk færrest velgere. (Forøvrig - hva skal man med all den detaljerte informasjonen på Pollofpolls om det ikke er å sikre at høyresiden ikke bommer igjen med sin taktiske stemming?)


SV oppfordret alle velgere på venstresiden til å stemme på dem i stedet for Rødt/MdG for å forhindre at FrP fikk siste distriktsmandat i Oslo, dermed tapte Rødt, MdG eller begge 7 utjevningsmandater (hver) og vi fikk blått flertall med rødt stemmeflertall.


Høyre oppfordret en del Høyremedlemmer via sine vanlige kanaler til å stemme Venstre for å sikre borgerlig flertall, men bommet, dermed gikk flertallet ti de rødgrønne


Stø kurs, feil retning

Om man skulle målte alt dette i vår imaginære måleenhet, V, ville vi ofte se at velgernes påvirkningskraft overstyres massivt av i hovedsak fem elementer vi KAN gjøre noe med.

Kaos-elementene fører ikke bare til at valgresultatet ikke bare litt feil – vi ender ofte opp med at en fløy som var grunnleggende uenig med flertallet ender opp med makten, og dermed styres landet i stø kurs mot motsatt retning av den retningen velgerflertallet vil ha.  


Den norske valgloven er jo satt sammen nettopp slik at både tilfeldigheter og andre uønskede elementer er garantert å ha stor – ofte, helt avgjørende – innvirkning på valgutfallet. Forsvarere av vår utdaterte valgordning forsøker fra tid til annen å unnskylde/legitimere det at flertallet av befolkningen vil ha en rødgrønn politikk mens regjeringen utelukkende består av politikere som helt klart ikke vil ha en rødgrønn politikk med en slags ansvarsfraskrivelse, a la “ja da ble det visst de blå som fikk regjeringen selv om de rødgrønne fikk flest stemmer denne gangen, men det skjer jo like ofte at at er omvendt”… som en slag en slags håpløs blanding av unnskylding og bortforklaring for det som har skjedd. En feil legitimerer aldri en annen. Det bør være unødvendig å understreke dette, men: det er svært viktig at den rødgrønne eller blå fløyen sitter med stortingsflertall og regjering i de periodene hvor de har flertallet av velgerne bak seg.


Og, enda viktigere: det å opprettholde en feil som er så enkel å rette opp som mangelen størst mulig grad av demokrati og medbestemmelsesrett som vi ser i den norske grunnloven er mer enn bare unnvikelser og bortforklaringer: det er et overgrep på selve grunnloven – og enda viktigere, et overgrep mot menneskerettigheter.


Demokrati uten menneskerettigheter

I Norge liker vi å snakke om menneskerettighets-problematikk, med mindre det dreier seg og norske forhold. Men demokrati uten menneskerettigheter kan ende som en ganske så motbydelig løsning, her illustrert med et satt-på-spissen-eksempel:


Dersom tre mennesker faller ut fra en båt under en jordomseiling, og ser en hittill uoppdaget i nærheten, kan de to som kommer i land skynde seg å opprette en demokratisk stat, og vedta at flertallet bestemmer over mindretallet, og at selv ikke skal arbeide, mens minoriteten på 1/3 av befolkning, altså en person, skal bygge, snekrer, sanke mat, rydde og vaske på heltid. Det er slik demokrati uten respekt for menneskerettigheter kan fortone seg, og med islett av dyptgående kapitalistisk økonomi kunne det lett ha endt opp med at mindretallet bestemmer over flertallet også. Demokrati uten menneskerettigheter; uten respekt for at alle skal være anses som likeverdige, åpner for undertrykkelse av av mindretallet og for å overkjøre deres lovfestede rettigheter. Det er nettopp dette vår valgordning er basert på, med et viktig unntak: Man trenger ikke engang være i  flertall for å havne i denne maktposisjonen, man kan også gjøre det om man er i mindretall. Dette vil fungere helt til flertallet nekter å godta premissene. Joda, dette er satt på spissen - men ikke desto mindre: det norske folk har godtatt en grunnlov som ikke sikrer at flertallet av velgerne faktisk sitter med mer makt en mindretallet helt siden 1814.


Norske valg ender svært ofte med at mindretallet bestemmer over flertallet. Dette er mulig fordi noen - på en mirakuløs måte – har klart å få folk flest til å tro at ‘det er så vanskelig å få til en perfekt valgordning så dette er nok bare det beste vi har fått til’. Den første reaksjonen hos de fleste som ikke er trent til å tenke slik er kanskje at dette jo er manipulering, de (primært de største partiene) får folk flest til å tro at de dessverre ikke kan få like stor grad av medbestemmelsesrett som dem selv.


Det neste, og mer skremmende nivået, handler om at mange velgere fortsatt tror…

... at vi trenger paragrafer som gir ekstramandater til de partiene som allerede har flest mandater. Sannheten er at ved å ikke tildele ekstramandater til største partiene må de, når de kommer i maktposisjon, ta mer hensyn til det mindretallet de ofte gjerne bare vil ignorere. Dessuten - dersom de i motsetning til mange politikere i andre land ikke mestrer sin lederrolle uten drahjelp som de får ved å stjele mandater fra sine opponenter, bår de enten jobbe hardere eller finne andre løsninger. Dette kommer på toppen av det nevnte faktum at styringstillegget lett kan styrke den fløyen som ikke egentlig burde lede landet - eller å tildele ekstramandater selv om den vinnende fløy har massivt overtak.  mellom å gi ekstramandater til en fløy alle.

• De tror at man må diskriminere velgere i visse distrikter for å unngå å diskriminere velgere i andre distrikter (arealfaktoren).

• De innbiller seg at det blir mer stabilitet dersom vi har en valglov som tillater at små endringer i velgermassen - og tilfeldigheter – kan føre til store endringer i regjering og stortings-sammensetning (sperregrensen).

• De antar, feilaktig, at man ikke kan ha proporsjonal fordeling  av mandater til partiene (i henhold til valgresultatet) og samtidig la hvert distrikt få det antall mandater vi syns de bør ha (‘dobbeltproporsjonal fordeling’ – eller, for å si det enklere: en mandatfordeling som tar hensyn til to parametre på en gang).

• De forstår ikke at vi faktisk ikke trenger en annen sperregrense enn den naturlige sperregrensen

• De tror at det å la politiske minoriteter (KrF, V, MdG og R) bli proporsjonalt representert i en nasjonalforsamling vil føre til redusert, og ikke økt stabilitet. Den økte forutsigbarheten med en proporsjonal fordeling oppnås bl.a. fordi endringen av Storting og regjering vil bli mindre dramatisk  fra den ene 4-års-perioden til den neste dersom vi har en valgordning der alle stemmer teller liker mye.  

• De regner med at diskriminering av våre politiske minoriteter kun diskriminerer politiske minoriteter, mens denne diskrimineringen selvsagt også rammer Ap- og H-velgere hver eneste gang feil fløy vinner.

• Til slutt - de går også i surr med hensyn til forskjellen på lokalvalg og nasjonalvalg. I et nasjonalforsamling må vi ha politikere som i så stor grad som mulig reflekterer de politiske holdningene velgerne har. Det er nesten ingen land som  har noe tilsvarende som det vi i Norge kaller styringstillegget (delingstallet på 1.4).


Enten man er på hyttetur med venner eller skal velge mandater til EU-parlamentet er det selvsagt ikke behov for å gi ekstrastemmer til de som kommer fra visse områder, ekstramandater til den største eller minste fløyen (Norge gjør ofte begge deler, og gjør det på kaotisk vis), eller bestemme at folk i visse regioner eller de som stemmer på visse partier skal ha en grad av stemmerett som tilsvarer ‘en sjettedels stemmeseddel’ om man sammenligner med andre velgere.


Når vi skal stemme over en politisk endring, bår vi kun ende opp med de endringene som vi vil få fordi velgerne, gjennom sine representanter, stemmer over forslagene. Dette konseptet fungerer ikke dersom vi ikke har faktisk og reell proporsjonal representasjon.


Einar Gerhardsen gjorde et klokt valg etter andre verdenskrig: han opprettet (og ville fortsette med) en samlingsregjering. Han forsto viktigheten av samarbeide på tvers av partigrensene. Noe lignende skjedde under overflaten når koronakrisen oppsto: Regjeringspartiene, som er langt fra å representere flertallet av velgerne, inngikk et samarbeid med de de kaller opposisjonen for å utarbeide gode løsninger.  Men Stortingsvalg blir foreløpig ikke sett på som viktige nok til å følge prinsippet om at alle bør samarbeide – på like premisser – på tross av meningsforskjeller.


Det å utelukke en stor del av befolkningen i medbestemmelses-prosessen vil alltid være et stort feilgrep, bare overgått av vår egen valgordning, som som kjent ofte fører til at det er den minste politiske grupperingen som styrer landet så langt det er mulig i sin egen retning - samtidig som de ikke lar flertallet komme til ordet. Og som sagt: toppen av fadesen ar noen har klart å få de fleste til å tro at det må være sånn. Dette er selvsagt et mer alvorlig overgrep på demokratiske spilleregler enn om flertallet manipulerer mindre tallet,


Løsningen

Løsningen på alt dette er svært enkel fordi den er basert på svært enkle prinsipper. Prinsippene er:


• Alle er like for valgloven, alle må ha lik grad av stemmerett (allerede vedtatt, men ikke innført). Helt konkret må sperregrensen erstattes med en naturlig sperregrense.


• Ingen må diskrimineres på grunn av hvilken adresse de bor på. En stemme må ha like stor effekt på utfallet av valget til nasjonalforsamling uansett hvor i nasjonen man bor. Helt konkret betyr dette at arealfaktoren må avskaffes, uten at dette går utover vår ordning med at alle distrikter bør representeres på en ordentlig og rimelig måte.


• De politiske holdningene må representeres på Stortinget slik at det så langt det er mulig blir et antall mandater til hvert parti som er i samsvar med det antall velgere som stemte på hvert av partiene. Styringstillegget, som kombinerer det å ekstramandater til de store partiene med å gi for få mandater til politiske minoriteter skulle vært avskaffet for lenge siden. Det er helt unødvendig, det innfører nok et element av ‘kaos’ i valgordningen, det kan lett go ekstramandater til den fløyen som, faktisk ikke burde sitte i regjering (fordi de fikk færrest stemmer) – og det kan lett gi ekstramandater til en fløy som allerede har så mange flere mandater enn opposisjonen at de overhodet ikke trenger ekstra drahjelp for å kunne sture landet. Det fører alltid til at småpartiene risikere å miste mange mandater )som i stedet gis til de store), og er en av hovedårsakene til at feil fløy (den som fikk færrest stemmer) får flest representanter på Stortinget.


• Vi må fjerne alle de diskriminerende elementene i valgloven; de som har trigget innføringen av utjevningsmandater. Vår nåværende utjevningsmandat-ordning blir dermed overflødig.


• Når det gjelder partifordeling bør mandate fordeles slik at alle partier som er over den naturlige sperregrensen har rett til et mandat. Mest sannsynlig vil vi ende opp med nøyaktig de samme partiene som er representert i dag (2020), men med en mer rettferdig fordeling av mandater til hvert av partiene.


Alle partier bør i utgangspunktet få det antall mandater, avrundet til hele mandater, som prosentandel de fikk av stemmene tilsier, dvs. av de stemmene som gikk til de partiene som kom over den naturlige sperregrensen. I prosessen med å finne ut hvor mange mandater hvert parti skal få, kan man selv med enkle metoder lett beregne hvor mange mandater hvert av partiene skal få. (I tillegg kan man evt. innføre ‘kalibrert stemming’ for enda høyere samsvar mellom valgresultatet og maktfordelingen.)


Ved å innføre disse prinsippene vil vi endelig se at alle stemmer er like mye verdt: det lønner seg ikke lengre å bo i visse fylker, og partiene vil se at det står like mange velgere, i snitt, bak den samlede gruppen av mandater som kommer inn på Stortinget. Valgresultatet vil ikke lengre føre til at den fløyen som fikk færrest stemmer får flest representanter på Stortinget. Utjevningsmandat-ordningen vil ikke lengre holde småpartiene nede. Ekstramandater vil ikke lengre kunne gi ekstramandater til noen, spesielt ikke til en fløy som ikke burde fått det fordi den ikke har flertall, eller til en fløy som har så stort overtak at den ikke trenger ekstramandater selv etter de utdaterte prinsippene styringstillegget er basert på.


Da gjenstår det kun en oppgave. Det er jo slik at om man har det samme totalantall representanter i en nasjonalforsamling hvert år, slik Norge og de fleste andre land har, vil det være umulig å sikre at begge disse kriteriene blir oppfylt:


A: Alle partiene skal så langt det er mulig representeres helt i samsvar med antall stemmer hver av partiene som kommer inn fikk. Dette er allerede tatt hånd om.


B: Det må sørges for alle regioner/fylker blir representert på Stortinget, enten i proporsjonalt i forhold til folketallet i hvert distrikt, eventuelt kombinert med å sørge for at alle distrikt blir garantert minst fire representanter. Dette blir en enkel avgjørelse å ta.


C: Selv med størst mulig grad av demokratiske prinsipper, må det foretas en siste avgjørelse, ettersom det ikke er mulig å garantere begge de siste to punktene med at alle distrikter også representeres helt i henhold til de lokale valgresultatene. Det er flere grunner til dette – bl.a. at om et fylke sender fra seg 4 eller 5 mandater vil de selvsagt ikke kunne representere alle de lokale partiene i sitt eget fylke. Vi må unngå å foreta denne siste utjevningen på en måte som rammer visse partier/fylker mer enn høyst nødvendig, bør det skjer av utjevning foregå på en så skånsom mote som mulig.


Igjen: vi snakker ikke om samme form for utjevning som vi har i dag - alle partiene blir jo proporsjonalt fordelt i samsvar med valgresultatene med en ny og bedre valglov, og alle distrikter får det antall mandater vi vil at de skal ha. Det som må ‘utjevnes’, må utjevnes rett og slett fordi at det i noen fylker blir det rett og slett umulig at A og B (over) også forventes å kunne kombineres med at alle fylker kun sender fra representanter fra de partiene som var mest populære i det distriktet. Det lar seg ikke gjøre, rent matematisk.


Her er noen svært viktige aspekter å ta hensyn til:

• En region med f eks kun 4-5 mandater vil rammes mye hardere av å sende fra seg mandater fra andre partier enn de som er mest populære lokalt enn et fylke med f eks 17 mandater.


•Tynt  befolkede arealer vil være mye mer utsatt for mangel på rimelig representasjon dersom et av deres få mandater blir valgt fra et parti som ikke bare har få stemmer lokalt, fordi det partiet som kommer til å representere dem muligens ikke vil representere dem på en måte som de lokale velgere er tilfreds med. De blir feil at at tynt befolket  distrikt skal representeres av noen som ikke har mye støtte fra lokalmiljøet dersom det kan unngås. Dette taler for at utjevningen skjer i fylker som allerede er sikret at så mange partier som mulig - helst alle -  allerede er sikret et mandat. Utjevning bør heller ikke noen av regionene mer enn høyst nødvendig, så det bør ikke være mer enn ett mandat som ‘utjevnes’ i hver av regionene.


• Det vil lett oppnå konflikt dersom et et lite parti som kanskje fokuserer på helt andre saker enn de som er viktige lokalt – eller fokuserer på dem på en måte som har liten støtte lokalt – blir deres talskvinne eller -mann de neste fire årene. Lokalmiljøet går i dag ofte både glipp av å bli representert av en av de lokale politikerne som mange stemmer på, i tillegg til at de må representeres av en politiker hvis parti kanskje gjør det veldig godt i andre områder, men ikke lokalt. Denne politikeren, f.eks en fra MdG, V eller R representeres nå i et område hvor det var tydelig at velgerne ikke var innstilt på å sende et mandat fra et av disse småpartiene til Stortinget.  Slike misforhold kan føre til at f.eks.  MdG, som gjorde det bra i Akershus ikke blir representert i Akershus i det hele tatt, men at de i stedet på representere velgeren i et fylke hvor MdG fikk svært få stemmer. Dessuten - igjen med  Akershus og dagens valgordning som eksempel - der går kanskje utjevningsmandatet til Høyre selv om MdG hadde nok stemmer til å få inn ett mandat der. Høyre blir dermed overrepresentert i Akershus, mens MdG blir underrepresentert  der. Samtidig blir MdG overrepresentert i Finnmark, mens H blir underrepresentert der.


Fordi vi med en ny valglov lett kan løse dette med proporsjonal fordeling av partier på landsbasis, og også kombinere dette med det antall mandater vi vil måtte ha fra hver region, er det lett å tenke at det blir snakk om at et lavt antall mandater som blir involvert i denne utjevnings-prosessen, men fordi fylkesgrensene/regionsgrensene også fungerer som ‘sperregrenser’, vil vi se at dersom vi begynner med å fordele mandater til de minst folkerike regionene først, og gir alle områder en så proporsjonal fordeling man kan, vil vi fortsatt se at (selv uten sperregrense, styringstillegg og arealfaktor) at de store partiene er kraftig overrepresentert mens de små er underrepresentert. Dette har å gjøre med at de minste partiene ryker ut i mage av fylkene samtidig som de største kommer godt ut av alle fylkene.  Her er det viktig å ikke mistolke situasjonen: på tross av dette vil en nye og bedre valgordning allikevel ha svært mange fordeler.


Kaos-elementene og den naturlige sperregrensen

Først – man beregner den naturlige sperregrensen for et land ved å dele 100 på det antall mandater de har i sin nasjonalforsamling. 100/169 = 0,591715976331361. Det betyr i praksis at hvert mandat utgjør cirka 0.59% av det totale antall mandater, noe som foreslår at om et parti på landsbasis får mindre enn denne prosentandelen stemmer, kvalifiserer de ikke til plass på Stortinget. Dette gir mening –  i et nasjonalvalg – fordi hvert Stortingsrepresentant skal representere cirka 0,59% av velgerne, bår de ha minst 0,59% av stemmene på landsbasis. Har de ikke det, der det rett og slett for å velgere som vil at det partiet skal inn på Stortinget. S


Så langt har vi funnet ut at den ene mulige løsningen er å begynne med å fordele mandater til de minst folkerike distriktene først, siden alle de minst folkerike regionene må beskyttes mot å skulle representeres av folk som ikke snakker deres sak, men at dette også fører til sterk overrepresentasjon av store partier på bekostning av små.  Det finnes flere andre metoder, og det er viktig at man – uansett metode – bruker et skjønn for å sikre at en databasert  beregningsmetode ikke skaper andre unødvendige ‘kaoselementer’. Idealet er ikke å lage en modell hvor menneskelig skjønn ikke er involvert. Om det er umulig, selv ved skjønn, å finne en god fordeling, må det inngå kompromiss eller loddtrekning, noe som ikke bør være nødvendig. Men det finnes flere andre muligheter, en av dem er å begynne med å bergene hvor de minste partiene skal hentes fra først … en metode vi skal komme tilbake til, og som også innebærer fordeler for di som ikke stemmer på de minste partiene.


Det finnes også automatiske måter å beregne mandatfordeling på som både tar hensyn til at vi vil ha en proporsjonal fordeling av mandatene på landsbasis (slik at alle partier får det antall mandater de fortjener), og at vi skal ha det antall mandater i hvert distrikt som vi bestemmer oss for. Vi har flere ganger delt en lenke til valginfo.net sin side, der Pukelsheim-metoden kombinerer ‘økt proporsjonalitet’ (dette er en bedre beskrivelse av prosessen enn dobbeltproporsjonal fordeling) Siden er her:


http://www.valginfo.net/index#/pukelsheim


Setter man første delingstall til 1, sperregrense til 0, arealfaktor til 0 og minste antall mandater pr. fylke til 4 (dette kan være nødvendig for å oppnå en mer ordentlig/rimelig representasjon et par distrikter som ellers ville fått kun 2 eller tre mandater) ser man hvordan valgresultatet vil bli – vel å merke, UTEN bruk av den naturlige sperregrensen de eksempelvis benytter i Nederland. Den naturlige sperregrensen i Norge er cirka 0.6%, og dermed ville hverken Helsepartiet, De Kristne eller Pensjonistpartiet bli representert med så få stemmer som de fikk ved siste valg.


Strategi

Det kan være at mange parter føler at de har mange av sine dyktigste politikere i Oslo, og alle partier kan selvsagt ikke bestemme at de skal ta politikere fra hvilket fylke de vil med denne løsningen - man kunne jo da lett ende opp med et Oslo-dominert Storting. Det vil si  - man kan ha en slik ordning, fordi det er mange sim mener at hvert parti bør sende fra seg de dyktigste politikerne de har, uansett hvor i landet de kommer fra. Et av argumentene for en slik løsning er at det er viktigere å få inn erfarne politikere enn at de skal være jevnt fordelt fra alle distrikter, og dessuten er det jo slik at også mange av Oslo-politikerne egentlig kommer fra andre distrikter enn Oslo.  Men det er ikke et slikt forslag dette handler om. Det er selvsagt også mulig med en hybridløsning, hvor hvert av partiene må gjøre det klart om de vil representeres med hele landet som et valgdistrikt, slik at partiene, om de vil, kan sikre at de får inn sine mest erfarne folk selv om de bare komme rinn med tre mandater. I såfall må den noen ‘Stortings-forhandlinger’ inn i bilder, på samme måte som vi gar regjeringsforhandlinger. Noen partier vil selvsagt legge vekt på at dette er uaktuelt for dem, og garantere at om du stemmer på deres parti i Buskerud, så sikres du at du får en representant fra Buskerud dersom det er stemmer nok til det. En slik hybridløsning kunne eksempelvis bygges rundt ideen om at alle partier var forpliktet til at halvparten av deers mandater var distriktsbasert, mens den andre ikke var det. Men det er heller ikke en slik løsning dette hander om. Det handler heller ikke om forslaget om å se på hele landet som et valgdistrikt, og heller ivareta distriktenes interesse på andre måter enn en proporsjonal fordeling av mandater pr. distrikt; en metode som en del mener at uansett ikke sikrer at disse distriktenes interesser blir ivaretatt.  Dette handler om at alle regioner sikres representasjon i henhold til det antall mandater vi vedtar at den regionen skal representeres med, kombinert med at vi selvsagt vil at alle velgere skal representeres så likt som mulig; vi er tilhengere av faktisk og reell proporsjonal representering.


Cliffhanger

Selv om vi har skissert mange viktige forbedringer av valgloven, har vi en cliffhanger her: nøyaktig hvordan kan vi best vi forholde oss til punkt C i avsnittet over (‘Da gjenstår det bare en oppgave’)? Men grunntanken er basert på at flertallet må representere mindretallet - på en måte som verken partiene eller regionene vil tape på. Det er allikevel et lite ‘offer’ involvert, hvor de folkerike fylkene, som jo uansett er godt (bedre enn i dag) representert med en ny og bedre valglov, får det antall mandater de skal ha (med dagens folketall i denne regionen som utgangspunkt), men de må - i motsetning til folk i tynt befolkede regioner – godta at noen av deres representanter må representeres på et vis som ikke er fullstendig ‘lokal-proporsjonalt’. Mer om dette senere, men igjen: løsningen som er skissert her er så i samsvar med begrepet proporsjonal representasjon' som det går an å komme hvis man skal ha det samme antall representanter (169), i vårt tilfelle) hvert år.


ETA: Frierich Pukelsheims bok  "Proportional Representation Apportionment Methods and Their Applications" (second edition)  tar til en viss grad opp ovenstående problematikk.


Se også:


Wenn der Proporz nicht proportional ist – oder: Eine Ode an Pukelsheim