Dagbladet hadde flere oppslag om valglovutvalget forrige gang vi gjorde endringer i valgloven. Et av dem hadde tittelen “Den nye valgordningen er et demokratisk problem, mener valgforskerne. De tror ordningen vil bli valgets største overraskelse.” 

“Tidligere ble de åtte utjevningsmandatene fordelt på underrepresenterte partier, som fikk utjevningsmandater i fylkene hvor de hadde flest «bortkastede» stemmer. Det førte til at utjevningsmandatene kom i folkerike fylker som Oslo og Akershus”, skrev Dagbladet i 2005.

Videre: “Utjevningsmandatene regnes ut ved først å se på hele landet som ett valgdistrikt, og kompensere for tiloversblevne stemmer med utjevningsmandater til underrepresenterte partier.”

Ordet ‘underrepresenterte’ er viktig i denne sammenhengen. En av flere grunnene til at Sverige, selv med høy sperregrense, ender opp med færre feilplasserte mandater etter et valg, er at de forholder seg til dette med underrepresenterte og overrepresenterte mandater på en helt annen måte enn oss. De   legger vekt på at utjevningsmandater skal hjelpe partiene som har fått for få mandater til å få det antall mandater de har stemmer til. I Norge gikk tre av fire utjevningsmandater i 2017-valget til partier som endte opp med å få flere mandater enn de hadde stemmer til. Samtidig mistet R og MdG 8 mandater - neste gang er det kanskje KrF og V som taper et høyt antall mandater. 

“Det vil i utgangspunktet være klart hvor mange utjevningsmandater partiene får, men usikkert hvilke fylker de får mandatene i”, skriver Dagbladet videre – noe de fikk rett i.

“Noen partier får utjevningsmandater i de fylkene hvor de står sterkt, mens andre får mandater i fylker hvor de står relativt svakere” er kanskje ikke fullt så riktig. Systemet fungerer slik som nesten alt annet i valgloven: de rammer de etablerte småpartiene mest. Mikropartiene rammes ikke i det hele tatt - de ville kommet inn på Stortinget uansett. 

“Det er særlig fordelingen av de 19 siste utjevningsmandatene han mener vil skape problemer”, sier Otto Strand til Dagbladet - med god grunn.

Dagbladet fortsetter: “Et utslag av den nye ordningen er at det kan bli svært tilfeldig hvor i landet partiene får inn sine utjevningsmandater. En god valgkamp i Oslo for et parti som havner på vippen i mange fylker på landsbasis, kan resultere i et mandat i et helt annet fylke.” Dette systemet har vi fortsatt i 2020 - noe valglovutvalget ikke ser ut til å ville gjøre noe med. 

Vår hovedartikkel om 2005-valget er her. 

“Dette kan best sammenliknes med et lotteri, sier NTNU-professor og valgforsker Jenssen”, og alle vet vel at han har rett i at vår valgordning på mange viktige områder fungerer som et lotteri.  Han hadde også – og har fortsatt – rett i at det er vanskelig for partiene å kontrollere hvem de får inn på Stortinget: “KrF kan for eksempel risikere at flere av de mest profilerte faller ut. I stedet får de inn representanter de ikke hadde regnet med skulle kommet inn”.

Valgforsker Frank Aarebrot uttalte seg også til Dagbladet den gangen. Han hadde fulgt valgkampen i Estland, hvor de har det samme systemet vi ville innføre i Norge i 2005: “Der har det fått helt sinnssyke resultater. Blant annet møtte jeg et medlem i nasjonalforsamlingen som hadde kommet inn med bare 28 stemmer, sier Aarebrot.” 

Erna Solberg var også kritisk til at den nye valgordningen skal gi en mer rettferdig fordeling mellom fylkene: “Jeg tror denne nye ordningen kan gi forbausende utslag”. 

Når både sosialdemokratiske valgforskere en borgerlige frontfigur er enige, burde en del varsellamper ha blinket den gangen – og alle vet jo hvordan MdG/R/KrF og V lett kommer ut av valgordningen: de taper – hver gang. Lotterieffekten – det at det nærmest er tilfeldig hvem som vinner valget – skyldes bl.a. at noen få stemmer ekstra (eller litt lavere stemmeantall) til MdG/R/V/KrF fullstendig kan avgjøre hvilken fløy som vinner valget, og vi vet jo at det ofte er den fløyen som får færrest stemmer som ender med mest makt. 

Vår hovedside om valglovutvalgets manglende arbeid er her.

Dette har Valglovutvalget selvsagt forsøkt å rette opp i sitt 3-årige arbeide, ikke sant? Ikke i det hele tatt. Med et valglovutvalg som fortjener stryk-karakter og et makkverk av en valgordning lover ikke dette godt for kommende valg. Det er selvsagt fint med et forslag om en litt redusert sperregrense og et litt redusert styringstillegg, men: det er flere som har antydet at dette ikke kommer til å bli vedtatt uansett, siden de store parti er store nok til å avgjøre hva slags valgordning vi vil få. I tillegg har jo flertallet i valglovutvalget ønske om å innføre enda en sperregrense, for å sørge for at de etablerte småpartiene i Viken ikke får så mange mandater som de har stemmer til.