VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Slik skaper valgordningen ustabilitet

Om man ser på valgresultater fra tidligere tider, eller følger med på meningsmålinger, ser man at enkelthendelser i media i veldig stor grad kan påvirke hva folk vil stemme på. Bl.a. fordi man kan ikke ha valg hvert eneste år, er det viktig at den regjeringen og det stortingsflertallet vi får faktisk er i samsvar med hva velgerflertallet vil ha: de skal sitte der lenge.

Selv med en 100% demokratisk valglov vil det også kunne være sånn at en person kan vippe velgerflertallet over fra den ene til den andre fløyen. Sånn fungerer demokratiet. Men i Norge har vi et helt annet problem.

Stabilitet
I hvor stor grad påvirker en valgordning stabilitet? Og hvordan skjer det? Det er jo et tankekors, når man ser på resultatene etterhvert som de dukker opp på skjermen etter at valglokalene har stengt, at plutselig kan resultatene endres fra en klart flertall for f eks den blå siden til en klart flertall for den rødgrønne siden. Et fylke; en enkeltkrets kan nemlig endre valgresultatet dramatisk. Rundt 15 nåværende og potensielle stortingsrepresentanter kan faktisk komme til å måtte skifte adresse på grunn av en enkelt stemme. Så skjev er valgordningen.

Når stemmene fra en liten bygd med noen få hundre mennesker dukker opp, kan dette selvsagt føre til at man får en rødgrønn i stedet for en blå regjering. Noen få stemmer ekstra til den ene aller andre fløyen bør kunne skaffe en av fløyene det ekstramandatet som skal til for at de får et knapt flertall  - et flertall på en person, men ikke mer. Hvorfor ikke? Nettopp fordi de er så få. Cirka 90 000 velgere måtte til for å få inn Une Bastholm på Stortinget, men en enkelt person kan vippe 7 politikere inn på Stortinget helt alene - kombinert med å vippe 7 andre ut. Noe er galt - veldig galt. 

En eller noen få personer bør aldri kunne ha mer makt en det de må ha; nemlig muligheten til å endre flertallet på Stortinget med den brøkdelen av en prosent som skal til for å endre balansen fra 85/84 i f eks blå favør til 85/84 i rødgrønn favør.  I praksis betyr dette at det alltid være en mulighet for et en enkelt velger vil kunne en politiker inn/yt av Stortinget. Men med dagens løsning, kan en enkelt velger vippe mange politikere inn/ut av tinget. Men det viktige er ikk eom det er en person eller ei: det vi vet er at en vedlig liten gruppe velgere totalt kan endre maktbalansen, ikke bare med en - men med mange mandater.

Små grupper bør ha lite makt
I Norge kan en mikroforskjell i valgresultatet; konsekvensen av hvordan en enkelt person stemmer - en som kanskje ikke en gang er særlig interessert i politikk, eller en gang følger med på hva partiene står for, kan totalt endre maktforholdene i Norge. 

Dette er det motsatte av stabilitet. Stabilitet forutsetter at en liten endring i velgermassen kun kan føre til en liten endring i politikken regjeringen fører. 

Det som gjør saken enda mer bekymringsfull er selvsagt at valgordningen ikke bare fører til at den ene fløyen kanskje mister 7 mandater på grunn av noen få velgere, men at den i tillegg forårsaker at den fløyen som fikk færrest stemmer ved valget ender opp med makten - og ikke bare med ett ekstra mandat, men en god del mandater. 7 mandater ekstra til en fløy sammen med 7 mandater færre til motsatte fløy utgjør en forskjell i stemmemassen på 14 stemmer, og alt dette trigges av en enkelt velger. 

Blokk-demokrati 
Ulikt en del andre land som regner som som demokratier, har vi ikke brede regjerings-koalisjoner. 

Norge er dessverre et 'blokk-demokrati'. Med noen få unntak har Norge vært et land som ikke har samlingsregjeringer eller brede koalisjoner; vi har blokkbaserte regjeringer, noe som gjør valgordningen ekstra viktig. For når en blokk får flertallet av stemmene men ikke får flertallet av mandatene på Stortinget (på grunn valgloven vi har), ender de opp ikke bare med å ‘miste’ regjeringsmakten, de ender opp med å se at de mange skjevhetene i valgordningen fører til at fløyen som tapte valget får et ganske solid flertall på Stortinget. Ikke bare det, men valgloven styrkes også denne fløyen med ‘ekstramakt’. 

Iveren til å felle en regjering
Med feil regjering (dem som mindretallet villa ha) øker selvsagt iveren i den såkalte ‘opposisjonen’ (som altså er de som fikk flest stemmer - den egentlige opposisjonen sitter i regjering) etter å felle regjeringen. Dette skaper unødig mye splid og politisk støy, og tar fokus vekk fra å de sakene de som politikere bør være førsteprioritet: å lede landet på best mulig måte. 

Når regjeringer skynder seg å gjennomføre tiltak de vet velgerflertallet ikke vil ha
I lange perioder virker både media og politikere mer opptatt av hvem som skal sitte i regjering med hvem enn å fokusere på politikken som blir ført. I tillegg ser vi (både her i landet og f eks i USA) at de som tapte valget, men vant regjerings-lotteriet, benytter anledningen til å gjennomføre viktige endringer som de godt vet at flertallet av velgerne ikke vil ha. De ser ofte ut til å ville skynde seg, kanskje nettopp fordi de kan felles av den minoriteten på Stortinget som faktisk representerer folkeflertallet. Eller kanskje de følger med på meningsmålinger og ser at sjansen er stor for at de ikke blir sittende i mer enn en periode. 

Den eneste måten å forhindre disse misforholdene på er å innføre en valglov som sikrer at den fløyen som får flest stemmer også får mest makt i Stortinget, og definitivt sitter i regjering. Dette forutsetter at politikerne og valglovutvalget går gjennom en rekke forhold som vi alle vet kan føre til at flertallet taper valget. Flertallet pleier faktisk å tape valget i Norge. 

Selvsagt kan vi endre fordelingen av mandater mellom fylkene slik vi vil, men det overordnende prinsippet må være - om vi vil regne oss som et demokratisk land - at flertallet sitter med litt mer makt enn mindretallet, og ikke omvendt. Derfor bør eventuelle ekstramandater til visse fylker alltid etter-justeres på en måte som sikrer at de som vant valget ikke ender opp med mindre makt enn de som fikk færrest stemmer. 

Siden det såkalte styringstillegget i praksis ofte fører til at den fløyen som tapte valget får ekstra mange mandater på Stortinget, er det mye å rydde opp i. Styringstillegg, arealtillegg, utjevningsmandater, sperregrenser og mest av alt: mangel på ‘dobbelt-proporsjonal fordeling’, dvs en måte å fordele mandater på som både sikrer at alle fylkene er godt representert OG at alle partiene får et mandat-antall som samsvarer med antall stemmer de fikk ved valget.