VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Myte: “Om man ser på hele landet som et valgdistrikt, mister man distriktsmandatene”

Det bør være fullt mulig å stemme på et parti til en nasjonalforsamling selv om dette partiet ikke stiller til valg i sitt distrikt, fordi alt annet ville være en diskriminering av distriktene - eller rettere: av de som bor i dette distriktet. Vi har allerede omtalt at de som bor utenfor Oslo i realiteten ikke har stemmerett om de er tilhengere av Rødt eller MdG, men distrikts-urettferdigheten går mye lengre enn dette. Noen hevder til og med at vi ikke kan se landet som en valgkrets, rent ‘partimessig’, fordi dette ikke kan kombineres med distriktsmandater. Men dette er heldigvis helt feil. 

Paragraf 2 i menneskerettighetserklæringen er en av de viktigste. Den sier bl.a.

“Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av [..] politisk eller annen oppfatning.”

Videre:

“Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av […] det område en person hører til”.

Når folk i visse distrikter ikke i har reell mulighet til å stemme på hvilket parti de vil, har vi allerede et brudd på begge premissene over. Valgloven er også diskriminerende på den omvendte måten, siden det i praksis er slik at de som bor i Oslo riktignok har retten til å stemme på disse partiene og oppleve at deres stemme faktisk kan føre til et mandat, men verdien av stemmene deres er sterkt redusert. “En stemme i Finnmark teller nå 2,4 ganger så mye som en stemme i Oslo”, skrev Aftenposten for en tid tilbake. Dette tallet endrer seg hele tiden, men det triste faktum er at:

  • folk i visse distrikter har mye høyere grad av stemmerett en folk i andre distrikter
  • folk som stemmer på visse partier har mye høyere grad av stemmerett enn folk som stemmer på andre partier. 

Disse fenomenene, kombinert, rammer tilfeldigvis (?) de samme partiene om og om igjen, noe eksempelet over viser: Om man har villet stemme f.eks. på MdG ved en Stortingsvalg har man ikke hatt reell sjans til å få inn et mandat om man ikke bor i Oslo, men i tillegg er det sånn at om man bor i Oslo har man redusert grad av stemmerett. Dette er det motsatte av “alle stemmer teller like mye”, det motsatte av “likhet for loven”, og det motsatte av hva menneskerettighetserklæringen står for. Og det finnes mange gode og enkle måter å rette opp disse misforholdene på. Men det er visse store partier som tjener på dem; partier som er store nok til å sørge for et flertall for å opprettholde en valglov som favoriserer store partier. 

Det er her den misvisende påstanden om at om man vil delvis løse disse problemene ved å se hele landet som et valgdistrikt, vil man da miste distriktsmandatene. Men dette er fullstendig feil, fordi det finnes mange måter å sørge for at distriktene blir tatt hensyn til: 


- dobbelstemme til distriktsrepresentanter i saker som gjelder deres distrikt (eller 1.5 stemme elle ren hvilken som helst annen brøk)

- man kan ha distriktsrepresentanter inn på tinget - men kun med stemmerett i saker som gjelder deres distrikt eller distriktene generelt

- man kan lovfeste ulike ordninger som sørger for at distriktene står sterkere 

- man kan utvikle et samarbeide med fylkesting i de ulike fylkene som sikrer dem mer innflytelse i saker som spesielt angår distriktene

-man kan prioritere innflyttere fra distriktene når det gis mandater til de mest tettbefolkede fylkene (mange politikere fra distriktene har jo endt opp med å flytte til Oslo, f eks)


Av og til ser man at politikere som egentlig aldri har vist spesielt stor interesse for distriktene eller f eks for samenes rettigheter plutselig snakker varmt om å gi ekstramandater til Finnmark aller landbruks-fylkene. Det lønner seg for Sp (og dermed Ap) om distriktene blir overrepresentert, siden Sp står sterkt der. Det lønner seg også for Ap, H og Sp at vi har en fylkesinndeling, for dette fører til at kun de største partiene fra fylkene har mulighet til å sikre seg et mandat - selv uten utjevningsmandater. 

Den beste løsningen er selvsagt å sikre en god representasjon av alle distrikter, men samtidig sørge for at alle partiene blir fordelt, nasjoinalt, i samsvar med antall stemmer de fikk. Man kan nemlig kombinere et hvilket som helst mandat-tall pr. fylke man skulle ønske med en nasjonal fordeling av partiene som fører til at den fløyen som fikk flest stemmer også vil få flest mandater på Stortinget. Har man en lommekalkulator, kan man lage en fordeling som sørger for at man ikke mister noen distriksmandater når man lager en ‘proporsjonal’ partifodeling, og ender opp med et mandattall som er helt i samsvar med valgresultatet.  Grunnen til at vi som regel får regjeringer som ikke er i samsvar med folkeviljen er at vi har ikke en 100% demokratisk valglov; en som sikrer at alle har lik, reell stemmerett. Uten å løse dette problemet vil ikke misforholdene vi beskriver her kunne fjernes. 

Løsningen må derfor være å se på hele landet som et valgdistrikt kun når man ser på parti-fordelingen - det vil si: når man ser på hvor mange representanter som skal komme in fra hvert parti på Stortinget. Men der er det også bråstopp. 

Man må nemlig, parallelt med å sikre en løsning som alltid garanterer at den fløyen (så lenge vi har blokkpolitikk, noe vi dessverre nok kommer til å holde på med lenge) som får flest stemmer ved valget er sikret regjering og statsminister, ta distriktene på alvor og sørge for at de alltid blir hørt. Et par mandater ekstra fra et fylke løser uansett ingenting, fordi de uansett har 167 mandater fra andre distrikter å forholde seg til. Men det er ingen grunn til ikke å gi dem ekstramandater.  

Det beste er nok å lovfeste at man skal sikre mandater fra alle distrikter (det kan være med en proporsjonal representasjon av alle distrikter, eller med en over-representering der det eventuelt gir mening), men grunnlaget for at dette må være at partifordelingen må fortsatt være helt i samsvar med antallet stemmer hvert av partiene får ved valget. Disse to metodene lar seg jo kombinere. Så om Fylke X får to mandater ekstra, og de i utgangspunktet ville ført til at et eller flere partier blir overrepresentert, er løsningen at det også tas to Ap-mandater vekk fra andre distrikter. Man kan også sikre at distriktene primært representeres av partier som er kjent for å være spesielt distrikts-vennlige. Det ville jo være helt feil om landbruks-fylkene stort sett ble representert av politikere som kommer fra deres distrikt, men som ikke tilhører partier som er spesielt opptatt av desentralisering og god distriktspolitikk. 

Alt dette kan løses, men forutsetningen for å  kunne kombinere et reellt demokrati (hvor flertallet alltid “vinner”) med en god distrikts-politikk og stor grad av desentralisering er å gi slipp på myten om at man mister distriktsmandater dersom man ser hele landet som et valgdistrikt - igjen. rent partimessig. Man må fordele mandatene slik at feil fløy ikke vinner, men fordele distrikts-representantene slik at de blir minst like godt representert som de er i dag:

MANDATFORDELING: Man må sikre at det kommer nok representanter fra hvert av valgdistriktene/fylkene, slik at f eks byene ikke er overrepresentert, eller at distriktene er underrepresentert. Man må kun se på mandatfordelingen på denne måten, ikke distrikts-fordelingen. 

PARTIFORDELING: Man må sikre at det kommer nok representanter fra hvert av partiene, slik at de blir representert i henhold til hvor mange prosent av stemmene de fikk. 2.5% av stemmene bør bety 2.5% av mandatene. Dette sikrer at ingen partier blir over- eller underrepresentert. Man må kun se på partifordelingen på denne måten, ikke distrikts-fordelingen.