VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Dobbelt-proporsjonal fordeling – en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp

Begrepet 'dobbeltproporsjonal fordeling’ virker kanskje litt avskrekkende og unødig komplisert. Men å være motstander av dobbelt-proporsjonal fordeling (biproportional apportionment) er omtrent som å hevde at at man er motstander av menneskerettighets-erklæringen. 

I stedet for utjevningsmandater?

Utgangspunktet for dobbelt-proporsjonal fordeling er et man ønsker en lik og rettferdig mandatfordeling uten at man vil la dette gå ut over hensynet til distriktene. Dette handler altså om å fjerne behovet for utjevningsmandater så mye som mulig – ved å innføre en mandatfordeling som omtrent ikke trenger utjevning i det hele tatt. 

Det er enkelte som hevder at man ikke kan la partiene få det antallet mandater de har stemmer til på landsbasis uten å se på hele lander som en valgdistrikt, jfr. dette sitatet fra valgforsker Tord Willumsen: "Vi kunne f.eks. hatt hele landet som én valgkrets, men da ville ingen finnmarkinger ha kommet inn på tinget”. En slik uttalelse dekker over den kanskje største mangelen ved vår valgordning. 

Å være motstander av dobbelt-proporsjonal fordeling er omtrent som å være motstander av menneskerettighets-erklæringen *

Vi trenger selvsagt vi en løsning som gir alle partiene det totalantall mandater i et Stortingsvalg som de har stemmer til dersom hele landet hadde vært en valgkrets, altså såkalt ‘proportional representation’, som vi allerede mener at vi har. Men dette er en løsning som kun tar hensyn til én form for proporsjonalitet: samsvar mellom stemmer på landsbasis og mandater på landsbasis. Vi ønsker også et rimelig antall av mandater til hvert distrikt; enten en lineær fordeling basert på folketall, en viss grad av arealtillegg, eller i hvert fall et system som sørger for at alle distrikt blir representert av et minsteantall mandater; f. eks. minst 4 mandater til hvert fylke. 

Jeg tror ikke noen norsk politiker eller parti har foreslått at vi skal se hele landet som en valgkrets når det gjelder fordeling av mandater til distriktene, men selvsagt er det veldig mange som mener at vi i et nasjonalt valg bør ha en partifordeling på Stortinget som stemmer med hvor mange stemmer hvert parti fikk. 

Det er ikke mye ‘dobbelt’ over dobbelt-proporsjonal fordeling, en dobbeltproporsjonal eller “biproportional” fordeling er simpelthen mer proporsjonal enn en løsning av den typen vi har i dag. Den tar hensyn til to verdier i stedet for kun en: nemlig partifordeling og distriktsfordeling. Det er vanskelig å forestille seg at noen mener at vi ikke skal ta begge disse hensynene. Men som en valgforsker antydet i en artikkel i 2018: norske medier er ‘tungnemme’. Hverken norske medier, norske politikere eller valgforskere flest har fokusert mye på behovet for å sørge for at både partifordelingen og distriktsfordelingen kommer riktig ut - eller på at vi har både begrep og metoder som tar seg av dette. “Dobbelt-proporsjonal”, i denne sammenheng, betyr i praksis bare ‘mer proporsjonal’ eller rett og slett ‘proporsjonal’, mens den såkalt proporsjonale fordelingen vi hevder at vi allerede har i Norge i dag i beste fall kan anses som halv-proporsjonal.  

Glem d’Hondt og Sainte-Lague - det er Pukelsheim som gjelder

Da sveitsiske myndigheter for noen år siden ble dømt til å endre en valgordning, var det den tyske matematikeren, professor emeritus dr. Friedrich Pukelsheim (se bildet over) som fikk i oppdrag å komme opp med en løsning som tok hensyn både til en god distrikts-fordeling og rettferdig partifordeling. Den samme metoden kan med letthet anvendes på norske Stortingsvalg. En enkel, interaktiv tabell på denne siden viser hva slags mandatfordeling de siste valgene ville endt opp med dersom man hadde benyttet seg av Pukelsheim-metoden. Resultatet blir spesielt interessant om man setter arealfaktoren til null og i stedet setter minsteantall for mandater per fylke til fire, setter sperregrensen til maks 1%, og første delingstall til 1. 

‘Dobbeltproprosjonal fordeling’ og 'doble fustasjeopphengsforkoblinger' har en ting til felles – begge uttrykkene er mer komplisert enn de bør være. 

*  Det er vanskelig å finne argumenter mot dobbelt-proporsjonal fordeling. Denne fordelingsmetoden handler tross alt bare om å ta mer hensyn til velgerne:  man sørger både for at partiene blir proporsjonalt fordelt og at distriktene blir akkurat så proporsjonal fordelt (med hensyn til mandatantall fra hvert fylke) som man bestemmer seg for. 

Derfor er det god grunn til å anta at de som lærer om denne fordelingsmetoden ser på den som en god og nyttig løsning. Dette gjelder kanskje spesielt i Norge, hvor mange tydeligvis ikke har tenkt over at det er  mulig å få til en riktig, lineær partifordeling på landsbasis og samtidig få det mandatantall man bestemmer at hvert av fylkene skal ha. Myten om at man mister distriktsmandatene dersom man fordeler mandatene slik at de stemmer med valgresultatet står sterkt. 

Men siden kloden tross alt beveger seg i retning av mer demokrati, vil det være stor sannsynlighet for at alle demokratiske land i fremtiden benytter seg av denne fordelingsmetoden. Det er skrevet mye om biproporsjonal fordeling i andre land, men denne løsningen, som tross alt er den eneste måten vi kan få en valglov som respekterer grunnlovens krav til likhet for loven på, har foreløpig ikke blitt mye diskutert i Norge.

Antakelig er noe av grunnen til dette at de fire største partiene – uten støtte fra småpartiene – kan vedta hva slags mandatfordeling vi skal ha. På overflaten ser det jo ut som om de ikke vil komme så godt ut av en valgordning som, ulik den nåværende, respekterer mindretallet, grunnloven og menneskerettighets-erklæringen. 

Ap, H og Sp har historisk vært forkjempere for (høy) sperregrense, og har generelt vært tilhengere av en valgordning hvor loven ikke er lik for alle. FrP ville avskaffe sperregrensen da de var under den, spå ville de senke den litt, og nå vil de heve den. Men etter grunnlovsendringen i 2014 kan ikke den nåværende valgloven opprettholdes. Og - av enda større historisk betydning: Alle partiene har i dag, for første gang, mye å tjene på nettopp denne grunnlovsendringen. Ap har lavere oppslutning enn tidligere; en trend vi har sett over en ganske lang periode. Lignede ting skjer med sosialdemokratiske partier i andre land. 

Med miljø- og sosialistpartier som står sterkere i Norge enn noen gang (MdG/R/SV samlet har nå en størrelsesorden som ikke er så langt unna Ap/H/Sp), vil et samarbeide med disse partiene kunne presse Ap mer i retning av miljøbevissthet og sosial utjevning enn de har vært før. Kanskje krefter i Ap ser for seg at at samarbeide med Sp og evt. MdG er enklere enn å gjøre avtaler med R/SV. Men... 

valgloven er i konflikt med grunnlovsendringen fra 2014Enda et hurra for 14.mai

Fra og med 14. mai 2014 ble det klokkeklart at alle i Norge skal være like for loven, og valgloven er selvsagt ikke noe unntak. Vi kan rett og slett ikke vedta en valglov over samme list som tidligere – den listen er hevet. Ap/H/Sp/FrP kan ikke lengre vedta en vaglov som gavner dem selv, men som forskjellsbehandler andre velgere. Ikke bare det, men de store partiene taper også på at småpartiene faller under sperregrensen(e): de får reduserte muligheter til regjeringsmakt.

Det norske valgsystemet har jo nærmest vært sentrert rundt å diskriminere partier ‘man’ (les: de store partiene) ikke liker, og partier man helst vil styre landet uten innblanding fra. Det å kneble opposisjonelle har en lang, internasjonal tradisjon. Og det er ikke partier som Pensjonistpartiet eller Helsepartiet Ap og H ‘frykter’ mest: det er partier som Rødt og MdG. 

Etter å ha brukt mye mer tid enn jeg trodde jeg skulle til å granske vår valgordnings kriker og kroker, og ikke minst sett på hvordan de ulike elementene fungerer sammen, ser det ut som mange av de sperrene som finnes i valgloven spesielt er myntet på å holde partier som Rødt nede. Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori i forkledning – mange politikere har vært tydelige på at de vil holde denslags partier nede. 

Høyresiden er fortsatt engstelig for at Rødt skal fortsette å vokse –  i 2018 hadde Civita, den såkalte "uavhengige tankesmien" som er finansiert bl.a. av NHO og Rederforbundet, en Rødt-kritisk artikkel kalt ‘På tide å ta Rødt alvorlig’. Deres skepsis til sosialisme er nok ikke basert på referenser til autoritære styreformer, knebling av ytringsfrihet osv., der er både Rødt og SV klare på at de vil ha mer, ikke mindre demokrati. De, og deres eiere, er nok skeptisk til økt offentlig kontroll over det private næringsliv. Og kanskje de har grunn til å være litt engstelige? Det var jo først etter at Rødt gjorde dette med velferdsprofitører til en valgkampsak at alle begynte å snakke om det, og MdGs inntreden på Stortinget har også bidratt til økt miljøbevissthet i andre partier. 

I tillegg til at disse partiene er over snittet opptatt av miljø og av å utjevne økonomiske klasseskiller, har de to andre ting til felles. For det første har det vist seg at når slike partier først får litt oppmerksomhet, kan de fort få økt støtte blant velgerne. Dessuten kan begge partiene, om de får mye makt, komme til å redusere muligheten for lettvint fortjeneste i næringslivet – eller: alle disse tre partiene vil kunne vedta endringer som pålegger industrien og transportbransjen å ta mer hensyn til miljø/klimasaken, og det vil koste penger. Det å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller kan også bli dyrt for de som har mest.  

SV og R er sosialistiske partier, og Une Bastholm sa i et intervju at hun ville stemt SV eller Venstre om ikke MdG hadde eksistert. Går man til holderdeord.no, og ser hvor likt disse tre partiene stemmer, er tallene ganske klare:

I 2019 har MdG stemt likt med SV i 88% av sakene, og likt med Rødt i 87% av sakene. Rødt og SV har stemt likt i 89% av sakene. Så - uansett hva man måtte ha eller ikke ha av visjoner om sosialisme i en fjern framtid: MdG er nesten like enige med Rødt/SV som Rødt og SV er med hverandre, selv om Moxnes og Lysbakken neppe har Venstre som et mulig andrevalg. 

Grunnlovens paragraf 98 ser fin ut på papiret, men disse prinsippene må innføres – og det viktigste stedet å begynne er gjennom å endre selve valgloven. For – hvordan skal vi kunne kalle oss demokatiske og erklære respekt for menneskerettigheter dersom velgerne ikke en gang stiler likt når det gjelder å påvirke hvem som skal styre landet i neste stortingsperiode? Miljøsaken stør dessuten så sterkt, og dette med å gi bedre vilkår til de svakeste i samfunnet er ikke akkurat eksempler på ‘esktremisme’ som bør holdes nede. Det er forståelig at NKP og AKP i sin tid ville holdes begrenses på grunn av deres forhold til Sovjet og Kina, men å holde de tre ovennevnte partiene – eller Venstre, for den saks skyld – unna maktapparatet er et overgrep mot demokratiet, et overgrep som faktisk minner mye om grunnene til at vi er skeptiske nettopp til det som har skjedd i Sovjet og KIna. Uansett hva man måtte mene om helt nye partier - de som får mindre enn 1% av stemmene, bør alle de fem etablerte småpartiene (KrF/V/SV/R/MdG) garanteres mot å bli holdt nede av valgloven. Gi dem det antall mandater de har stemmer nok til på landsbasis. 

Det er på tide å erstatte de kompliserte løsningene i valgloven med en mye bedre ordning: en som reduserer behovet for å utjevne så mye som overhodet mulig – og en ordning hvor ‘intet menneske' utsettes for 'usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling'. Valglovens diskriminering er både usaklig, unødvendig og urimelig.