VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Det finnes to styreformer som omtales som demokratiske, sa John Stuart Mill i 1861. Men vi praktiserer en tredje variant

Det finnes to veldig ulike styreformer som på forvirret vis kalles demokrati, skrev John Stuart Mill i 'Representative Government’. Ideen om demokrati, i sin rene form, defineres som en måte å regjere på hvor hele befolkningen er med på å påvirke styringsprossesen. Videre skrev han at i 1861 at slik demokrati hittil har blitt praktisert, hadde det vært en en måte å regjere på hvor flertallet  rett og slett bare bestemmer over mindretallet. Den første varianten er ensbetydende med likhet mellom alle innbyggere i et land, mens den andre handler om at noen har en fordel som de andre ikke har: de som tilhører matematiske flertallet er de eneste som har noe de skulle sagt. Mill mente at dette var et uunngåelig resultat – grunnet måten man stemte på under et valg, på en måte som fratok minoriteten faktisk rett til reell stemmerett. Nå kan man selvsagt tenke at det, 150 år senere, er trist at det fortsatt er slik at velger-flertallet kan overkjøre mindretallet.* 

Men det er verre enn som så: ikke bare mangler det utvannede demokratiprinsippet vi praktiserer i Norge i dag respekt for minoriteter, for at alle skal være like for loven, og for den grunnleggende tanken om at ingen må diskrimineres eller forskjellsbehandles – vårt halvdemokrati innebærer også ofte at det er mindretallet som overkjører flertallet, uten å respektere hva flertallet faktisk ønsker. 

Det fine med vårt land er at vi faktisk har vedtatt at sånt ikke skal skje her i landet, senest oppdatert i Grunnloven i 2014: “Alle er like for loven”. Det sørgelige er at vi fortsatt tillater at flertallet overkjører mindretallet. 

Det er tragisk at vi, gang etter gang, lar mindretallet overkjøre flertallet. Dette skyldes de største partienes egeninteresse; ønsket om mer innflytelse kombinert med syltynne argumenter om ‘styringsdyktighet', 'altfor mange småpartier' o.l.. Men i dagens politiske situasjon blir det ikke færre partier av å ha en sperregrense på 4% i stedet for en naturlig sperregrense –  de partiene som velges inn får bare færre mandater i forhold til stemmetallet, og disse mandatene blir i stedet gitt til de store partiene. Dette er et skoleeksempel på utvannet demokrati  og på hvordan flertallet kan overkjøre mindretallet. Og selv med utrolig mange stemmer bak seg (og kun ett mandat) blir de beskyldt for å ha uforholdsmessig mye makt. MdG/R fikk stemmer nok til tilsammen10 mandater, men fikk 2. To personer representerer dermed 165 000 velgere, mens hver av de resterende mandatene har kun mellom 16000 og 17000 stemmer bak seg. Stemmeseddelen til de som stemte Rødt eller MdG i 2017 var verdt omtrent 20% av det de andre stemmesedlene var verdt, noe de store partiene syns er helt greit.

Dette skrev John Stuart Mill i 1861:

"Two very different ideas are usually confounded under the name democracy. The pure idea of democracy, according to its definition, is the government of the whole people by the whole people, equally represented. Democracy as commonly conceived and hitherto practised is the government of the whole people by a mere majority of the people, exclusively represented. The former is synonymous with the equality of all citizens; the latter, strangely confounded with it, is a government of privilege, in favour of the numerical majority, who alone possess practically any voice in the State. This is the inevitable consequence of the manner in which the votes are now taken, to the complete disfranchisement of minorities."

Om man sammenligner hans fortvilelse over at demokrati reduseres til noe så enkelt som at flertallet bestemmer over mindretallet med dagens liksom-argumenter for at mindretallet skal bestemme over flertallet, ser man kanskje hvor feil vi ofte bruker ordet demokrati. 

  Stemmeseddelen til de som stemte Rødt eller MdG i 2017 var verdt omtrent 20% av det de andre stemmesedlene var verdt, noe de store partiene syns er helt greit.

På ung.no, driftet av Store Norske Leksikon, står det "I et demokrati er det flertallet som bestemmer, men det er viktig at også minoritetenes stemme blir hørt, og at deres rettigheter blir ivaretatt”.  På “tankesmien” civita.no og på sin egen blogg skriver Kristin Clemet, i samme ånd, at det liberale demokratiet handler om noe mer enn at flertallet bestemmer. Hun skriver ivrig om hvordan flertallet kan lede feil. Men hun omtaler også den nåværende regjeringen som en flertallsregjering, selv om den ikke har støtte blant flertallet av velgerne – og allikevel fíkk mange flere mandater på Stortinget enn dem. 

Hvordan kan man snakke om viktigheten av å ikke overkjøre minoriteter uten å promotere at alle skal ha lik grad av – og reell – stemmerett? Det er jo nettopp blant våre blåeste partier at tanken om å opprettholde eller til og med heve sperregrensen kommer opp. Tanken om at en stor gruppe velgere skal ha redusert eller ingen reell stemmerett kan rett og slett ikke kombineres med ideen om at alle skal ha lik frihet; lik rett til medbestemmelse. 

"La oss for øvrig understreke at Civita er en liberal, uavhengig tankesmie”, står det å lese på Civitas sider – men er man egentlig uavhengig i en bedrift som eies av bl.a. NHO, Rederforbundet og en rekke andre næringslivstopper?

"I et demokrati er det flertallet som bestemmer, men det er viktig at også minoritetenes stemme blir hørt, og at deres rettigheter blir ivaretatt”

Med så mange og så rike onkler og tanter som Civita har, kan man selvsagt ta seg råd til å drifte et nettsted med omtrent 20 medarbeidere som sprer høyresidens tankegods. Og apropos frihet, forstår vel alle at det blir vanskelig å finansiere en tilsvarende stab som snakker de svakestes sak. 

Nå er det ikke noe av dette som er overraskende i et land med store forskjeller. Men det som stikker seg ut som ekstra umusikalsk er å snakke om frihet og uavhengighet – og forfekte ideen om å ikke overkjøre minoriteter kombinert med det å promotere ideer som gjør nettopp det. Å snakke om å ønske noe mer enn et flertallstyre når vi ikke en gang har noe vedtak om at vil vil ha flertallsstyre i dette landet blir feil og misvisende. 

Norges største dilemma er at vi omtrent aldri har hatt en regjering hvor representanter for et flertall av velgerne sitter. Vi har  hatt det i kanskje maks. 4-5% av tiden som har gått siden 1814. Som alle sikkert vet, vinner feil fløy ofte valget.

Det hele minner litt om et svar Gandhi visstnok kom med en gang han ble spurt om sitt syn på vestlig sivilisasjon. Han svarte at han syns det hørtes ut som en kjempegod ide. Det er nemlig flertallsstyre og reell og lik stemmerett for alle også.

Før man snakker om at demokrati handler om noe mer enn flertallsstyre – og kaller en regjering som ikke har støtte blant flertallet av velgerne for flertallsregjering – bør man tenke over hvordan vi kan kan innføre flertallsstyre i landet vårt.

Men det er håp. På meningsmålingene har partier som MdG og og R gjort det så bra over så mange målinger at de både ser ut til å kunne komme over sperregrensen ved neste valg, sammen med SV, og det kan bety at det for første gang lønner seg veldig for Ap å innføre en valgordning som ikke diskriminerer de etablerte småpartiene. Høyre, dersom de kommer i posisjon til å komme i regjering igjen, er også avhengige av at KrF og Venstre ikke diskrimineres av sperregrensene eller de mange andre hindrene i valgloven. 

Siden det det nå lønner seg mer enn noensinne for de store å slippe til de små, vil vi kanskje se at noe skjer når en ny valglov skal diskuteres i 2020.*

* Professor Robert A. Dahl var opptatt av akkurat det samme når ha definerte det han mente burde være fem hovedkriterier for å kunne regnes som demokrati. Et av dem var at valgordningen aldri må diskriminere velgere eller politiske grupperinger.

**Dette ble skrevet i 2019. Nå er det 2020, og vi vet at valglovutvalget ikke er opptatt av hverken lik grad av – eller reell – stemmerett for alle.