Arealfaktor
Det er snakket mye om, i veldig mange år, at det er urettferdig at noen distrikter diskrimineres under valget. Bl.a. ble det påpekt etter 2009-valget at Finnmark med sine 73.000 innbyggere fikk 5 mandater på tinget mens Vestfold med sine  220.000 innbyggere fikk kun 7. Oslo-området blir også diskriminert av dette, rett og slett fordi det bor så mange der – på et svært begrenset geografisk område (cirka 2x2 mil).  Kvadratkilometer har jo en egen stemmerett I Norge, og grensene rundt Oslo fylke er tilfeldigvis slik at det ikke er like mange kvadratkilometer med jorder, skog og fjell som det er rundt velgerne i f.eks. Finnmark eller Sogn og Fjordane. Drammen har nytt godt av å ligge i samme fylke som Hardangervidda.  

Man ser ut til å ha et prinsipp som sier at det er OK å diskriminere 700 000 personer, et sted,  for at 70 000 et annet sted ikke skal diskrimineres. Men – å diskriminere noen for at andre ikke skal diskrimineres er jo fortsatt diskriminering. Målet bør selvsagt at være ingen skal diskrimineres. Desentralisering og lokal makt til distriktene er positivt, men det er bedre å diskriminere få - dersom det er helt nødvendig – enn å diskriminere mange. Og nei, det betyr ikke at det er legitimt å diskriminere velgere i Finnmark – på ingen måte.

Se også
"Dobbeltproporsjonal fordeling": en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp 

Det er jo beboerne i et distrikt som bør ha stemmerett - ikke fjell og trær. Med en god valglov vil ikke diskriminering av tynt befolkede områder skje i det hele tatt, og det vil heller ikke være noen diskriminering av velgere i tettbygde strøk.

Dessuten kan visse fylker, om ønskelig, uansett over-representeres med et visst antall mandater – kombinert med at vi har en partifordeling som er i samsvar med  det nasjonale valgresultatet. Sistenevnte er det visst mange som ikke har fått med seg. Om så Finnmark hadde fått ti mandater, kunne vi allikevel ha en valglov som sørger for at vi på landsbasis får like mange mandater fra hvert parti som stemmeprosenten for hvert parti tilsier, også på landsbasis. Man kan med andre ord beholde idealet om politisk likhet for loven, sånn at alle har lik rett til å påvirke hvilke partier som havner på Stortinget i like stor grad, og i tillegg forfordele et eller flere distrikter med et hvilket som helst antall mandater man skulle ønske. 

Idealet om å ikke diskriminere distriktene bør gjelde alle distrikter. Det finnes selvsagt interessekonflikter - f .eks. mellom velgere som bor i tynt befolkede områder vs. de som bor i tettbygde strøk – men det finnes mange andre interessekonflikter også: fattige/rike, friske/syke, folk i arbeidslivet/pensjonister m.m.. Det bør ikke være noen automatikk i at særbehovene til de som bor i tynt befolkede områder skal veie tyngre enn de med andre viktige særinteresser. Ingen distrikter skal diskrimineres. 

Oslos størrelse er på 454 km2, og de andre (nye) fylkene er mye større enn de gamle var. Viken er f.eks. mer enn 50 ganger så stort som Oslo. Det å flytte fra den ene til den andre siden av Oslos grense skal ikke medføre en dramatisk endring eller reduksjon av retten til medbestemmelsesrett under stortingsvalgene.

Det er viktig – når man vil ha like politiske rettigheter for alle – at MDG med sine 94 788 stemmer får mer enn det ene mandatet de endte opp med å få i 2017. (KrF hadde under 30 000 stemmer mer enn MdG, og fikk 8 mandater). MdG hadde stemmer nok til 6 mandater i 2017, og dersom de eller andre partier ikke får like mange mandater pr. stemme som de andre partiene i snitt får i kommende valg, har vi ikke lik, reell stemmerett for alle.  

Men det hjelper ikke å bare å fjerne arealtillegget. Partiene må heve seg over sine egeninteresser, og gå inn for en helt demokratisk løsning. Da er dette med sperregrense, styringstillegg og utjevningsmandater også svært viktig å endre. Norge har en høy sperregrense (4%; Danmark har 2%), og et høyt såkalt delingstall (1.4, Sverige har 1.2). 1.2 er bedre enn 1.4, og 3% er bedre enn 4% – men andre steder har de enda mer demokratiske løsninger. I Norge er forskjellsbehandlingen er bakt inn i alle ledd, så selv om man fjerner eksempelvis arealfaktoren og styrings-tillegget, vil vi allikevel lett fortsette å ende opp med feil regjering. 

Partiene må være ryddige nok til å gå inn for en demokratisk løsning selv om deres eget parti kanskje ikke tjener på dette akkurat i denne perioden, vil vi aldri mer oppleve at den ene fløyen vinner valget/får flest stemmer, mens den andre fløyen ender opp med makten og statsminster og regjeringsposisjon. 

’Styringstillegget’/delingstallet er primært til for å holde småpartiene nede, enten man bruker Sainte-Laguës modifiserte metode eller eller andre løsninger. Vil  man ha reellt demokrati for alle trenger man jo ingen metode for å fordreie valgresultatet – det er jo nettopp dette man vil unngå i et demokrati. 

Det man eventuelt kunne vurdere er å kun ha en sperregrense for nye partier. I dag er det jo gamle og veletablerte partier som risikerer å bli holdt nede av valgloven – inklusiv de små regjeringspartiene. Norge bør være i en slags forkant* og erklære at alle har reell stemmerett, og – ikke minst –  at alle har lik grad stemmerett, selv om det betyr at Pensjonistpartiet eller Helsepartiet kanskje kommer inn med et mandat, om de har stemmer nok til det (les: dersom de kommer over den naturlige sperregrensen).  En sperregrense for nye partier –  partier som ikke har vært på Stortinget før – vil ha en helt annen effekt på valgresultatet enn dagens sperregrensen har. Med dagens ordning, vil de som skjer i Storting og regjering de neste årene være fullstendig avhengig av om de 4-5 småpartiene vi har vil havne under eller over sperregrensen, sensureres av styringstillegget eller holdes utenfor styre og stell av arealfaktoren.    

Vil  man ha reellt demokrati for alle trenger man jo ingen metode for å fordreie valgresultatet – det er jo nettopp dette man vil unngå i et demokrati. 

Selv med en så høy sperregrense som 3% (som er det høyeste Europarådet mener vi overhodet bør ha), ville MDG hatt 5-6 mandater, noe de selvsagt burde hatt med sine nesten 100 000 stemmer. I mange andre land er grønne partier ganske store, men vi har en valglov som har holdt dem nede. Ved kommende valg kan vi komme til å se at  SV, R, V og KrF sin politiske skjebne avgjør valget.

Hvis et av småpartiene kommer over sperregrensen, og dermed vinner f. eks. 6 eller 7 mandater, vil dette ramme de andre småpartiene – ikke bare fordi det er færre utjevningsmandater igjen til de andre partiene. KrF, V og H ble over-representert på Stortinget i 2017, og andre partier ble underrepresentert. Begge deler fører til et misforhold mellom velgernes partivalg og sammensetning på Stortinget, og dette i seg selv er i sterk konflikt med grunnloven og menneskeretts-erklæringen.  Konsekvensen av dette blir at vi kan få mange flere år hvor den fløyen som som fikk færrest stemmer ender med en statsminister, regjering og stortingsflertall som i 4 å innfører en rekke lover som flertallet av velgerne ikke vil ha. Derfor er det er viktig at man fjerner alle de elementene i valgloven som tar mandater fra de små partiene og gir dem til de store (eller omvendt).  

Det er også viktig å fjerne utjevningsmandat-ordningen slik den fungerer nå, ettersom den forhindrer småpartier å få de distriktsmandatene de fortjener. Videre må vi beholde inndelingen i valgdistrikt, for å sikre at alle distrikter er godt representert - og kombinere dette med en annen (og mye enklere) form for utjevning. Hvis vi ikke innfører sistnevnte, er nok det beste å få til en kombinasjon av nye fylker og ‘gamle’ fylker, for dersom vi fortsetter å benytte de gamle fylkene  som valgdistrikt i årene som kommer, vil det fortsatt bli vanskelig for småpartiene å bli proporsjonalt representert. Dette kan løses ved at hvert av de nye fylkene blir pålagt å sende det antall representanter fra hvert av de gamle fylkene vi vedtar at de bør ha. 

Vi må sørge for både at de gamle fylkene får nøyaktig så mange mandater som vi ønsker at de skal ha, og kombinere dette med at partiene får så mange mandater som de har fått stemmer til etter en nasjonal opptelling. Alt annet vil innebære forskjellsbehandling av enten partier, distrikter eller begge deler. 

Med en ny og bedre løsning vil vi fortsatt ha behov for en viss grad av utjevning, men den må diskriminere så lite som overhodet mulig. Selv med en bedre utjevningsmetode vil vi se at ikke alle fylkene vil få nøyaktig like mange mandater som de har blitt fordelt og samtidig sikres at alle disse mandatene er fordelt 100% i samsvar med det lokale valgresultatet i hvert fylke. Men sideeffektene blir mye mindre dramatiske enn med valgordningen vi har nå. 

De minste partiene er de mest sårbare. Med dagens ordning kan vi risikere at et parti som har veldig lite støtte i et landsbruks-fylke, og som har mange innbyggere som f.eks. vil avlive ulv og lever av kjøttproduksjon blir representert av en som vil frede ulven og nedlegge kjøttproduksjonen, at landkommuner ofte vil bli representert av partier som primært står sterkt i byene. Dette kan lett skje dersom både MDG og Rødt kommer over sperregrensen.

Om utjevningsmandater til partier som Venstre, KrF, Rødt og MdG  tas fra de fylkene de har best oppslutning i, vil tynt befolkede områder ikke tvinges til å la seg representere av mandater som ikke har mye lokal støtte.

Med en god valglov vil vi avskaffe veldig mange av de problemene vi har med den nåværende valgloven. Finnmark vil aldri måtte sende et mandat til Stortinget som kun har fått noen få hundre stemmer lokalt. Får den ene fløyen kun litt fler stemmer enn den andre, blir valgresultatet alltid 85/84 - det blir kun ett mandats forskjell. Og den fløyen som har fått flest stemmer vill alltid bli den fløyen som får flest mandater på Stortinget, som får statsministeren – og denne fløyen vil også alltid sitte i regjering. 

* “en slags forkant", for vi blir ikke de første