VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Distriktsfordelingen av mandater blir nok endret. Her er noen flere visjoner.

Det er snakket mye om, i veldig mange år, at det er urettferdig at noen distrikter diskrimineres under valget. Bl.a. ble det påpekt etter 2009-valget at Finnmark med sine 73.000 innbyggere fikk 5 mandater på tinget mens Vestfold med sine  220.000 innbyggere får kun 7. Oslo-området blir også diskriminert av dette, rett og slett fordi det bor så mange der på et berensent geaografisk område.  Kvadratkilometer har jo en egen stemmerett, og grensene rundt Oslo fylke er tilfeldigvis slik at det ikke er like mange kvadratkilometer med jorder, skog og fjell som det er rundt f.eks.tettsteder og byer i eksempelvis Finnmark eller Sogn og Fjordane. Drammen har nytt godt av å ligge i samme fylke som Hardangervidda.  

Man ser ut til å ha et prinsipp som sier at det er OK å diskriminere 700 000  ett sted for at 70 000 et annet sted ikke skal diskrimineres. Idealet bør selvsagt at være ingen skal diskrimineres – desentralisering og lokal makt til distriktene er positivt og noe vi burde ha mer av. Men det er bedre å diskriminere få - dersom det er helt nødvendig - enn å diskriminere mange. 

Se også
"Dobbeltproporsjonal fordeling": en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp 

Det er jo beboerne i et distrikt som bør ha stemmerett - ikke fjell og trær. Med en god valglov vil ikke diskriminereng av tynt befolkede områder skje i det hele tatt, av flere grunner, men det bør heller ikke være noen diskriminering av velgere i tettbygde strøk.

Dessuten kan fylker, om ønskelig, uansett over-representeres med et visst antall mandater på en måte hvor vi allikevel kan ha en partifordeling som er i samsvar med  det nasjonale valgresultatet. Sistenevnte er det visst mange som ikke har fått med seg. Finnmark kunne godt få ti mander, og vi kan allikevel ha en valglov som sørger for at vi på landsbasis får like mange mandater fra hvert parti som stemmeprosenten for hvert parti tilsier. Man kan med andre ord beholde idealet om politisk likhet for loven, sånn at alle har lik rett til å påvirke hvilke partier som havner på Stortinget, og uansett forfordele et eller flere distrikt med et hvilket som helst antall mandater man skulle ønske. Men det å ikke diskriminere distriktene bør gjelde alle distrikter. Det finens selvsagt interessekonflikter - f .eks, mellom de som bor i tynt befolked eområder vs. de som bor i tettbygude strøk – men det finnes mange nadre interessekonflikter også: fattige/rike, friske/syke, folk i arbeidslivet/pensjonister. Det bør ikke være noen automatikk i at særbehovene til de som bor i tynt befolkede områder skal veie tyngre enn de med andre viktige særinteresser. Målet bør vær eat då få skal diskrimineres som mulig, og at ingen distrikter skal diskrimineres. Og det er faktisk mulig å ta hensyn til visse distrikter uten å la det gå utover den nasjonale partibalansen - eller utover andre distrikter. 

Med de nye foreslåtte fylkene ville det blitt en liten endring i valgresultatet, selv om man opprettholder den grunnlovsstridige styringstillegget på 1.4. Men endring av fylkesinndelingen har liten effekt, ettersom skjevhetene er bakt in på så mange måter i valgloven.  Oslo størrelse er på 454 km2, mens de andre (nye) fylkene er mye større. Viken er f.eks. mer enn 50 ganger så stort som Oslo. Men at det å flytte fra den ene til den andre siden av Oslos grense skal bety en dramatisk endring eller reduksjon av retten til medbestemmelsesrett bit absolutt ingen mening. 

Det er viktig - om man vil ha like politiske rettigheter for alle - at MdG med sine 94788 stemmer får mer enn det ene mandatet de endte opp med å få. (KrF hadde under 30 000 stemmer mer enn MdG, og fikk 8 mandater). Om de, avrundet til hele mandater, ikke får like mange mandater pr. stemme som de andre partiene i snitt får, har vi ikke lik, reell stemmerett for alle - loven er ikke lik for alle, og vi kommer til å fortsette å være et land hvor flertallet av velgerne ofte må sitte og se på at mindretallet får flertall på Stortinget. 

Vi liker å tenke at vi har likhet for loven i dette landet, og mest sannsynlig kommer Valglovutvalget vil gå inn for en god løsning når det gjelder dette med distrikter/fylker. Vi kan rett og slett ikke forskjellsbehandle velgere på den måten vi gjør i dag. 

Men det hjelper ikke å bare å fjerne arealtillegget. Om vi vil at partiene skal heve seg over sine egeninteresser og i stedet gå inn for en helt demokratisk løsning - er dette med sperregrense, styringstillegg og utjevningsmandater også svært viktig å endre. Norge har en høy sperregrense (4%; Danmark har 2%) og et høyt såkalt delingstall (1.4%, Sverige har 1.2%). Andre steder har de enda mer demokratiske løsninger. Forskjellsbehandlingen er bakt inn i alle ledd, så selv om man fjerner eksemplelvis arealfaktoren og styringstillgget, vil vi allikevel lett fortsette å ende opp med feil regjering. 

Dersom de som avgjør dette makter å være storsinnede nok til å gå inn for en demokratisk løsning selv om deres eget parti kanskje ikke tjener på dette akkurat i denne perioden, vil vi aldri mer  oppleve at den ene fløyen vinner valget/får flest stemmer, mens den andre fløyen ender opp med makten. 

‘Delingstallet’ er primært til for å holde småpartiene nede, enten man bruker Sainte-Laguës eller D’Hondts metode. Stortingsvalg bruker førstnevte metode – i en modifisert versjon som diksriminerer småpartier. Men vil man ha et reellt demokrati trenger man jo ingen metode for å fordreie valgresultatet - det er jo nettopp dette man vil unngå i et demokrati.

Det man eventuelt kunne vurdere er å kun ha en sperregrense for nye partier - i dag er det jo gamle og veletablerte partier som risikerer å bli holdt nede av valgloven - inklusiv de små regjeringspartiene. Selv mener jeg at Norge bør være i en slags forkant* og erklære at alle har reell stemmerett, og ikke minst: at alle har lik stemmerett, selv om det betyr at Pensjonistpartiet eller Helsepartiet kanskje kommer inn med et mandat straks de har stemmer nok til det.  Mest sannsynlig vil mange gå for en egen sperregrense for nye partier - partier som ikke har vært på Stortinget før, men en som er mye lavere enn 4%. Alt over 2% skaper demokratiske forskyvninger, og også med en sperregrense på 1% vil alle ‘ny-partiene’ holdes utenfor Stortinget.  

Selv med en så høy sperregrense som 3% (som er det høyeste Europarådet mener vi overhodet bør ha), ville MdG hatt 5-6 mandater, noe de selvsagt burde hatt med sine nesten 100 000 stemmer. I mange andre land er grønne partier ganske store, men vi har en valglov som har holdt dem nede. 

Disse mandatene ville MdG tatt fra KrF, V og H - som alle ble over-representert på Stortinget i 2017. Det vil fortsatt være et misforhold mellom valgresultatet og mandatfordelingen med en så høy grense (og de andre skjevhetene i valgloven). Konsekvens blir at vi kan få mange flere år hvor de som får færrest stemmer sitter med statsminister og regjering. Derfor er det er viktig at man fjerner de viktigste hindrene; de som tar mandater fra de små partiene og gir dem til de store.  

Det er også viktig å fjerne utjevningsmandat-ordningen slik den fungerer nå, ettersom den forhindrer småpartier å få de distriktsmandatene de fortjener. Videre må vi beholde inndelingen i valgdistrikt, for å sikre at alle distrikter er godt representert - og kombinere dette med en annen (og mye enklere) form for utjevning. 

Vi må altså sørge for både for at distriktene får nøyaktig så mange mandater som vi ønsker at de skal ha og kombinere dette med at partiene får så mange mandater som de har fått stemmer til etter en nasjonal opptelling – alt annet vil innebære forskjellsbehandling.  Vi vil fortsatt ha behov for en viss grad av utjevning, men bør diskriminere så lite som overhodet mulig. Selv med en bedre utjevningsmetode vil vi se at ikke alle fylkene vil få nøyaktig like mange mandater som de har blitt fordelt og samtidig sikres at alle disse mandatene er fordelt 100% i samsvar med det lokale valgresultatet i hvert fylke. Men sideeffektene blir mye mindre dramatiske enn med valgordningen vi har nå. 

De minste partiene er også mest sårbare. Med dagens ordning kan vi risikere at et parti som har veldig lite støtte i et landsbruks-fylke, og som har mange innbyggere som f.eks. vil avlive ulv og lever av kjøttproduksjon blir representert av en som vil frede ulven og nedlegge kjøttproduksjonen. 

Derfor bør man begynne med de minste partiene når man fordeler politikere, akkurat som man begynte med de minste fylkene når man fordeler antall seter til hvert parti. Partier som Venstre, KrF, Rødt og MdG bør tas fra de fylkene de faktisk har fått mange stemmer, som selvsagt også sørger for at tynt befolkede områder ikke må la seg representere av mandater som ikke har mye lokal støtte blant vekgerne. En slik ordning vil avskaffe veldig mange av de problemene vi har med den nåværende valgloven. Finnmark vil aldri måtte sende et mandat til Stortinget som kun har fått noen få hundre stemmer lokalt. Får den ene fløyen kun litt fler stemmer enn den andre, blir valgresultatet alltid 85/84 - det blir kun ett mandats forskjell. Og den fløyen som har fått flest stemmer vill alltid bli den fløyen som får flest mandater på Stortinget, som får statsministeren – og denne fløyen vil også alltid sitte i regjering.

* “en slags forkant", for vi blir ikke de første